RUSSLANDS UTENRIKSMINISTER SERGEJ LAVROVS ARTIKKEL
“I SAMME BÅT” I AVISEN “ITOGI” AV 15. NOVEMBER 2010

Hva vinner Russland på et partnerskap med NATO?

Det snakkes mye for tiden om at verden gjennomgår en rask forandring og at det systemgrunnlaget for internasjonale forhold som ble lagt i etterkrigsperioden, er i ferd med å endres. Verden har blitt mindre forutsigbar og mer farlig: vi alle, uavhengig av hvilket land vi bor i, føler oss mer sårbare. Akutte regionale konflikter eksisterer fremdeles, det er fare for internasjonal terrorisme, narkotikatrafikk, spredning av masseødeleggelsesvåpen, klimaendringer, natur- og teknogene katastrofer og andre utfordringer som ikke kjenner noen grenser. Det er kun mulig å overvinne ovennevnte utfordringer ved at alle stater samarbeider.

Raison d'etre

Og likevel har klimaet i de internasjonale forhold blitt varmere. En ser forandringer til det bedre i forholdet mellom Russland og USA. En ny START-avtale mellom Russland og USA har blitt undertegnet. Prinsippene om likestilling, paritet, lik og udelelig sikkerhet, som denne avtalen inneholder, danner grunnlaget for en effektiv interaksjon på mange forskjellige områder. Også vårt strategiske partnerskap med EU har blitt forsterket. Man ble enig om å danne en moderniseringsallianse mellom Russland og EU. Et tett bilateralt samarbeid med Russlands mange partnere over hele verden er i utvikling. Ved hjelp av felles anstrengelser ble det lagt grunnlag for et gjennombrudd når det gjelder forholdet mellom Russland og Polen. Et gammelt problem som gjaldt delelinjen i Barentshavet mellom Norge og Russland, har fått sin løsning. Dette bekreftet enda en gang at det ikke finnes noen alternative løsninger for problemer i Arktis basert på folkeretten, og herunder FNs Havrettskonvensjon. Et viktig bidrag til oppbyggningen av et moderne internasjonalt forhold basert på likestilling og polysentrisme kommer fra SUS-landene, der integrasjonsprosessene nå styrkes.

Positive endringer berører også forholdet mellom Russland og NATO. Opprinnelig ble denne strukturen dannet som en militærpolitisk blokk for å motvirke “den sovjetiske trusselen”. Ifølge NATOs første generalsekretær Lord Hastings Ismays malende uttalelse var formålet med alliansen “å holde Amerika i Europa, Russland utenfor Europa og Tyskland under kontroll”. Under de nåværende forhold har NATO, og en rekke vestlige politikere anerkjenner dette, mistet sitt klassiske eksistensgrunnlag – sin raison d'etre. NATO er i aktiv søken etter sin plass i den nye konstruksjon for europeisk sikkerhet, og leter etter anvendelsesområder for et makt-, militær-/stabs- og logistisk potensial som man har brukt flere tiår på å samle.

Men allianses store muligheter utgjør også en stor fristelse når det gjelder å forsøke å løse sammensatte internasjonale problemer utenfor det globale sikkerhetsnettet som forutsetter et likestilt samarbeid med andre regionale organisasjoner og enkeltaktører. Slike forsøk har blitt gjort, og resultatene er synlige for alle. Men det vokser i verden for tiden frem, herunder også blant NATO-medlemmene, en erkjennelse av at det ikke finnes noen andre alternativer enn en kollektiv løsning, at man er nødt til å ta hensyn til andre partneres sikkerhetsinteresser, herunder Russlands, og respektere folkerettsprinsippene samt kompetansen og autoriteten til FN og FNs sikkerhetsråd.

En slik tilnærmingsmåte åpner opp for et kollektivt likestilt arbeid og er i tråd med Russlands filosofi om den utenrikspolitiske kursen. Utenrikspolitikken er, som kjent, en forlengelse av innenrikspolitikken. Dens oppgave er å skape gunstige ytre vilkår for å ivareta sikkerheten og velferden til våre borgere: for en helhetlig modernisering av landet, diversifisering av økonomien og landets overgang til en innovativ utviklingsmodell. Russland er interessert i investeringer, de nyeste teknologier og de fremste ideer, stabile og åpne verdensmarkeder. Vi er rede til en ærlig og åpen konkurranse på handels- og investeringsarenaene, men vi er klart imot konkurranse av det militærpolitiske slaget og forskjellige typer maktbalanse. Vi trenger ikke konfrontasjon, og vi vil ikke la oss dra inn i noen konfrontasjonsaffærer.

Ord og handling

Det ville ikke vært noen problemer i dag om vi klarte å få omgjort de deklarasjonene som ble lagd på slutten av det forrige århundre, både i OSSE og ved opprettelsen av NATO-Russland-rådet, om sikkerhetens udelelighet i de euroatlantiske land, til konkrete handlinger. President Medvedev foreslo å gjøre disse deklarasjonene juridisk bindenende ved å inngå en Avtale om europeisk sikkerhet. Det faktum at NATO ikke er klar for dette ennå, reiser spørsmål om oppriktigheten i de forsikringene vi fikk i sin tid. Men likevel styrkes overbevisningen om at det er i vår felles interesse endelig å stadfeste, eller i alle fall vise i praksis, at vi endelig har overvunnet kaldkrigslogikken. Dette vil muliggjøre overgangen til et strategisk partnerskap slik at man kan handle kollektivt når en skal løse de felles problemer som livet dikterer og som man ikke kan vente med å løse.

20. november i Lisboa skal det være et toppmøte i NATO-Russland-rådet. Statsledere fra 29 land kommer for å diskutere viktige spørsmål knyttet til europeisk sikkerhet og perspektiver for vårt forhold. Dette møtet skal, etter vår mening, vise vår felles besluttsomhet når det gjelder å løfte vårt forhold opp på et kvalitetsmessig nytt nivå og utarbeide ansvarsfulle og fremsynte løsninger som vil bidra til styrking av den gjensidige tilliten, noe som vil være et solid grunnlag for effektivt samarbeid og koordinering av innsats.

Vi er overbevist om at en blokkaktig tilnærmingsmåte i en moderne verden er en anakronisme som ikke tillater å realisere de eksisterende muligheter for felles styrking av vår kollektivt udelelige sikkerhet. Den gjenskaper politiske og atferdsmessige stereotypier fra fortiden samt tar ressurser bort fra å løse vitale oppgaver. Et kolossalt potensial, selv om det er fremdeles “sovende” på mange måter, for internasjonal solidaritet går langt utenfor rammene av gjeldende militærallianser. Dette bekreftet reaksjonen på terrorangrepet den 11. september 2001 da ikke bare NATO-medlemmer, men også Russland på lik linje med andre land som ikke var NATO-medlemmer, ga en hjelpende hånd til USA som ble rammet av en tragedie. Her tenkte vi minst mulig på om vi har allianseforpliktelser overfor USA eller ei.

Multiplisering av krefter

NATO-Russland-rådet ble opprettet i mai 2002. Dette er en unik mekanisme for faste politiske konsultasjoner hvor våre samtalepartnere, ifølge rådets stiftelsesdokumenter, er 28 enkeltstater og ikke en blokk som bare utbasunerer et standpunkt som en tidligere har blitt enig om. NRR gir mulighet til å utarbeide og fatte beslutninger, forberede og gjennomføre kollektive tiltak på et likestilt og konsensusmessig grunnlag. I løpet av rådets eksistenstid er det blitt samlet nyttige erfaringer i politisk dialog og praktisk samarbeid med alliansen innenfor et bredt spekter av sikkerhetsproblemer.

NRR som en drivkraft for samarbeidet mellom NATO og Russland, er en, etter historisk målestokk, relativt ny mekanisme. Det er naturlig at den trenger finjustering og forfining. Ikke alt i rådets arbeid går knirkefritt, enkelte steder er turtallet ikke så verst mens andre steder opplever man funksjonssvikt. I august 2008 holdt det nesten på å dø. Det ble kvalt av den blokkmessige tilnærmingsmåten som krevde synliggjøring av solidaritet med Georgias “euroatlantiske” ledelse. Vårt forslag om å innkalle til et ekstraordinært møte i NRR midt i krisesituasjonen ble avslått. Det finnes grunnlag for å tro at det ble trukket riktige konklusjoner ut av denne funskjonssvikten. I desember 2009 fattet utenriksministrene i de landene som er NRR-medlemmer, en rekke viktige beslutninger om hvordan man skal bekjempe funksjonsfeil i vår interaksjonsmekanisme og hvordan den skal moderniseres.

Jeg skal gi noen konkrete eksempler på tilfeller hvor felles arbeid med alliansen gir merkbare resultater.

Med grunnlag i NATO-Russland-rådets handlingsplan for bekjempelse av terror utveksler vi informasjon og praktisk erfaring for å motvirke og reagere på terrorangrep på steder med store folkeansamlinger. Vi utvikler fjernstyrt utstyr for å oppdage eksplosiver, for å oppdage ”selvmordsbelter” og gjennomfører felles øvelser. Svartehavsflåten deltar i NATOs antiterror- operasjon “Active Endeavour” i Middelhavet. Vi samarbeider når det gjelder kamp mot pirater langs kysten av Somalia. Man holder på med å avslutte utarbeidelsen av et felles system for utveksling av radaropplysninger om situasjonen i luften langs Russlands vestre grense med NATO-medlemmer for å forebygge flykapringer fra terroristers side.

Vi hjelper hverandre ved oversvømmelser, brann og teknogene katastrofer. Militærtekniske forbindelser med NATO-landene er under utvikling. Bruken av de fremste utenlandske erfaringer gjør det mulig å øke effektiviteten til det russiske systemet for katalogisering av produkter samt starte arbeidet med harmonisering av prøveeksemplarer for russiskprodusert utstyr som skal eksporteres iht. krav i internasjonale standarder. Det er blitt opprettet et bærekraftig samarbeid innen søk og redning av mannskap på havarerte ubåter. Vi husker den uselviske kamerathjelpen fra britiske sjømenn ifm. redningen av et russisk undervannsfartøy i Det russiske fjernøsten.

Russland samarbeider aktivt og på flere plan med International Security Assistance Force (ISAF) som arbeider i Afghanistan etter FNs mandat. Vi tilbyr transittmuligheter og det setter våre partnere svært høyt, særlig når andre ruter ble dyrere og mer risikofulle. Et av spørsmålene som Russland prioriterer i sitt forhold til NATO, er behovet for en mer intens kamp mot narkotikaproduksjon i Afghanistan, som nå utgjør en trussel mot den internasjonale verden og sikkerheten. Trening av fagfolk i kampen mot narkotika i land som Afghanistan, Pakistan og land i Sentral-Asia foregår i Det russiske innenriksministeriets opplæringssenter ved Domodedovo og er et av de største prosjektene som vi gjennomfører og som ikke bare drives kontinuerlig, men som også utvides.

Våre militære høgskoler utdanner offiserer til det afghanske forsvaret. Russiske selskaper, herunder helikopterselskaper, arbeider i Afghanistan. Vi er rede til å utvide interaksjonen med NATO innenfor ovennevnte områder fordi vi er av den oppfatning at dette er et fellesanliggende. Russland er interessert i at landet ikke skal bli en kilde til destabilisering i regionen etter at ISAF har forlatt Afghanistan.

Et av de viktigste arbeidsområdene til NRR er forberedelsen av en ”Samlet oversikt over felles sikkerhetsutfordringer og trusler i våre land i det 21. århundre”. Godkjennelsen av denne oversikten vil danne grunnlaget for videre handlinger og for hvordan en samlet skal reagere på de felles utfordringene.

Med skjold

Det er helt naturlig at det finnes en rekke internasjonale problemer som vi ikke har en felles oppfatning med alliansen av. Om enkelte spørsmål har vi prinsipielle meningsforskjeller og andre steder er det mangel på situasjonsforståelse og hverandres interesser som for det meste skyldes fraværet av tydelig og troverdig informasjon. Men vi henger oss ikke opp i dette og vi setter ikke våre uoverensstemmelser foran de emner hvor interessene er sammenfallende.

Det gjenstår mye arbeid. La oss for eksempel ta forslaget til NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen om å opprette et felles rakettskjold for Europa med Russlands deltakelse. Vi hilser selve ønsket om å løse dette problemet kollektivt velkommen, særlig fordi vi har våre egne forestillinger om dette, herunder det kjente initiativet om opprettelse av en rakettpool med interesserte stater. Vi er altså klare til å se seriøst på Rasmussens idé. Vi ønsker å forstå hvordan en ser på oppbyggingen og utviklingsperspektivet til et tenkt antirakettforsvarssystem, av hvem og hvordan det kan styres og hvilke midler man har tenkt å bruke.

Uansett kan det bli tale om Russlands deltakelse i det europeiske antirakettforsvarssystemet kun hvis samarbeidet vil være likestilt på alle etapper. Vi må ha garanti for at uansett situasjon vil den strategiske stabiliteten ikke bli brutt og det vil ikke bli foretatt handlinger som kan få negative konsekvenser for de andres interesser.

Det er behov for styrking av tilliten og forutsigbarheten også på andre områder. Bla. er det behov for en konsekvent løsning av de problemer som førte kontrollregimet over konvensjonelle styrker i Europa inn i en blindgate, for å få i gang dialog om militære doktriner, erfaringsutveksling om reformering av væpnede styrker og for å gå tilbake til en systematisk samtale om militær tilbakeholdenhet. I Grunndokumentet mellom Russland og Nato fra 1997 påtok alliansen seg en forpliktelse om at det ikke vil bli utplassert “vesentlige kampstyrker” hos nye medlemmer. Denne termen er fremdeles ikke blitt konkretisert. I desember 2009 foreslo vi for NRR-medlemmene vår egen tolking. Vi venter på deres konkrete reaksjon på dette.

Ofte får man høre at rustningskontroll over er et fenomen fra fortiden og drar oss tilbake til fortiden. Men kaldkrigsarven kan ikke overvinnes utelukkende med erklæringer om at forholdet har fått ny karakter. En trenger konkrete skritt, herunder i det mest følsomme planleggingsområdet innen forsvaret, noe som vil vitne om partnerintensjoner.

Den nordatlantiske alliansen er i ferd med å avslutte sitt arbeid med det nye strategiske konseptet. Det er ikke likegyldig for oss hvordan dette dokumentet blir utformet. Det viktigste vil kanskje være at NATO må klarlegge sitt forhold til Russland på en utvetydig måte. Frem til nå har NATOs posisjon vært kjennetegnet av tvetydighet. På den ene siden blir det påstått at Russland er en partner mens det på den andre siden blir antydet at Russland kan utgjøre et sikkerhetsproblem. Jeg tror at vårt forholds modenhet taler til fordel for å bringe full klarhet i dette spørsmålet.

Det andre momentet har med NATOs posisjonering i det globale sikkerhetssystemet å gjøre. Vi mener at alliansen under alle omstendigheter må rette seg etter FNs Charter og først og fremst når det gjelder mulighetene for å ty til makt i internasjonale forhold. Jeg ønsker i denne forbindelse å understreke at både Grunnakten og Roma-deklarasjonen om opprettelsen av NRR fastsetter direkte at samarbeidet mellom Russland og NATO kun kan bli utøvd innenfor folkerettens rammer og innenfor fredsskapning etter beslutning fra FNs sikkerhetsråd.

Kursen mot en ustanselig utvidelse av NATO “uansett hva” er neppe i overensstemmelse med moderne realia. I dag må en ikke bare flytte gjerdene, men heller konsekvent fjerne hindringene for et samarbeid med alle og sørge for at alle stater, uavhengig av deres militærpolitiske status, har like garantier.

Grunnleggende prinsipper i Russlands utenrikspolitikk er pragmatisme, åpenhet, flervektordiplomati og promotering av nasjonale interesser basert på ikke-konfrontasjon. Våre bekymringer over enkelte av NATOs virksomheter er ærlig og oppriktig anført i våre doktrinedokumenter. En slik transparens er nødvedig for gjensidig tillit som grunnlag for å kunne bygge opp en felles fremtid. Og her ser vi ikke NATO som en trussel mot vår sikkerhet.

Den objektive realiteten skaper vilkår for et Russland-NATO-partnerskap. Dette partnerskapet må ikke fremkalle bekymringer hos noen. Verken hos de som frykter for at Moskva vil “nedlegge veto” på alliansens beslutninger eller hos de som tror at Russland vil begynne å samarbeide med NATO mot noen. Russland er innstilt på å bygge et likestilt partnerskap på et strengt internasjonalt rettslig grunnlag og på den måten at det ikke skal dukke opp den minste mistanke om at dette gjøres på bekostning av andre lands legitime interesser. Vi går ut fra at alliansen benytter samme tilnærmingsmåte. Dersom Russland og NATO i felleskap utarbeider en riktig algoritme for å gjennomføre sine oppgaver, vil alle som er interessert i å styrke sikkerheten og stabiliteten i Europa, i hele området fra Vancouver til Vladivostok, men også i hele verden, vinne på det.