DEN RUSSISKE FØDERASJONS AMBASSADE I NORGE

Artikkelen ”Internasjonalt samarbeid i Arktis og Russlands tilnærming”
 av A.V. Vasiliev, ambassadør at large i Utenriksdepartementet i Den russiske føderasjon, Russlands representant i Arktisk Råd,
 tidsskriftet ”Arktitsjeskije vedomosti” nr. 1 2012

Det er tre hovedfaktorer som kjennetegner dagens situasjon i Arktis.

Den første faktoren er at den kalde krigens strategiske militærpolitiske konfrontasjon er blitt til historie, en periode da Arktis nesten utelukkende ble oppfattet som et område med baner for strategiske kjernefysiske raketter og bombefly samt traséer for strategiske ubåter. På nåværende tidspunkt er trusselen om en kjernefysisk konflikt borte. Den strategiske offensive bevæpningen reduseres, en ny START III-avtale mellom USA og Russland er trådt i kraft og under gjennomføring. Konsultasjoner om problematikken knyttet til et rakettforsvar er i gang. Utviklingen av bilateralt og multilateralt samarbeid begynner å dominere situasjonen i Arktis.

Den andre faktoren er den raske teknologiske utviklingen. Plantingen av det russiske flagget på havbunnen under nordpolen i 2007 vitner om dette. Tidligere var noe slikt ikke mulig.

Den tredje faktoren er klimaendringer og den raske issmeltingen i Arktis. Ifølge en fersk undersøkelse av jordens kryosfære, som ble gjennomført av Arktisk Råd med deltakelse av russiske forskere, er det alt i dette århundret meget sannsynligvis at Polhavet blir isfritt om sommeren, og dette kan skje allerede i løpet av de neste 30 - 40 årene.

Den samlede effekten av disse tre faktorene virker alvorlig inn på situasjonen i den arktiske regionen. Nye utfordringer og nye muligheter dukker frem. Derfor blir natur- og mineralressurser, samt sjøruter i Arktis, mer tilgjengelig for oss både bokstavelig talt og i overført betydning. Det er forståelig at alt dette fører til en økt interesse fra både arktiske og ikke-arktiske stater.

Russland var den første arktiske staten som i 2008 vedtok den langsiktige strategien for regionen under hensyntagen til nye historiske forhold. Denne strategien inneholder fire russiske nasjonale prioriteter: bruk av arktiske ressurser til sosialøkonomisk utvikling av landet, bevare Arktis som et freds-, stabilitets- og samarbeidsområde, ta vare på sårbare arktiske økosystemer, ivareta interessene til urfolk i nord, dra nytte av den nordlige sjørute (DNS) som en av Russlands nasjonale transportveier. Etter at Russland vedtok sin nasjonale arktiske strategi fulgte alle de andre arktiske stater etter. Danmark var den siste staten som vedtok strategien i august 2011. Selv om disse strategiene har noen særegne nasjonale trekk, har de også mye til felles på noen vesentlige punkter, nemlig å forsvare nasjonal suverenitet i Arktis, ønsket om å finne en rimelig kombinasjon av økonomisk utvikling i nord og beskyttelse av miljøet samt støtte til urfolk, behovet for statlige støtteprogrammer for nordområdene, en kurs mot et mer intensivt vitenskapelig studium av natur-, klima-, fysiske og andre prosesser og endringer i Arktis for bedre å forstå og ta hensyn til dem i statenes praktiske arbeid. Men kanskje det viktigste fellestrekket ved absolutt alle strategiene er konstateringen av den kjensgjerning at de nasjonale interessene til enhver arktisk stat kan realiseres fullt ut kun gjennom allsidig samarbeid og samarbeid på flere plan med andre arktiske nasjoner. På mellomstatlig nivå kommer det her til uttrykk den enkle menneskelige sannheten om at de nordlige områder, med sine barske natur- og andre forhold, forblir nordlige til tross for alle endringer og at det er umulig å overleve alene. Her kommer et godt grunnlag for videre utvidelse og fordypning av samarbeid mellom landene til syne.

Situasjonen i Arktis er alt i alt positiv, stabil og forutsigbar. Det finnes ingen spørsmål mellom de arktiske statene som kan kreve en militær løsning. Det er ingen behov for tilstedeværelse av militærpolitiske blokker i Arktis. Alle regionale spørsmål løses og vil bli løst på en sivilisert måte, etter bestemmelser i folkeretten og i den gode viljes ånd.

Selvsagt følger Russland nøye med på utviklingen av situasjonen i Arktis og er ikke tilbøyelig til en kunstig forenkling av denne. Imidlertid ville det være en ubegrunnet overdrivelse å snakke om militariseringsprosesser (her menes det vanlige, ikke-strategiske våpen). Det er slik at alle de arktiske statene i varierende grad fokuserer på å forsterke sine styrker og midler i Arktis. Men dette er til en viss grad en naturlig, forståelig, begrenset og ikke-destabiliserende prosess. Med utvidelsen av menneskelig nærvær og økonomisk aktivitet i Arktis, med fremveksten av nye risikoer og trusler, bør de arktiske statene ha muligheter til å beskytte sin suverenitet (for eksempel kan en oljeplattform i Polhavet være et attraktivt mål for terrorister). Hvilken pris har problemet knyttet til en såkalt ”åpning” av den nordlige grensen til de arktiske kyststatene, en grense som tidligere var trygt dekket med is og som nå er under smelting? Og hva med søk og redning? Svaret er innlysende. Jeg tror at vi under slike forhold må styrke tiltak som skaper gjensidig forståelse i den militære sfæren mellom de arktiske statene. De første skritt er allerede tatt. For eksempel da de øverste militære lederne fra Canada og Norge nylig besøkte Moskva. Der ble det inngått viktige avtaler om å styrke de bilaterale forbindelsene innen militært samarbeid med disse landene, herunder gjensidige besøk av marinefartøy og gjennomføring av militære øvelser. Samarbeid mellom kystvakttjenestene i arktiske kyststater er under etablering.

Dessverre møter vi fremdeles en annen oppfatning på ulike konferanser og i media, til tross for at livet hele tiden beviser det motsatte. For eksempel sies det at et sammenstøt mellom interesser i kampen om ressursene i Arktis og i arbeidet med utvidelsen av kontinentalsokkelen i Polhavet, konflikter eller til og med krig, er uunngåelig. Med andre ord utgjør Arktis en potensiell sikkerhetstrussel for andre regioner, for eksempel, Europa. Etter min mening har vi her å gjøre med enten mangel på realiakunnskap eller bevisst forvrengning basert på et ønske om "å fiske i rørt vann" og politisk spill.

I virkeligheten har ressursene i Arktis i det store og det hele allerede blitt fordelt. Slik våre danske kolleger har regnet seg frem til, befinner 97% av alle kjente utforskede og potensielle naturressurser i Arktis seg i suverenitets-, suverene rettigheters og jurisdiksjonsområdet til arktiske stater. Det finnes med andre ord ingenting å dele i Arktis. Det er sevlsagt ingen grobunn for konflikt, dersom man ikke endrer de allment vedtatte "spillereglene", dvs. normene i folkeretten. Men noen ganger kommer man med et nytt forslag til en ny og "altomfattende" arktisk avtale (som Antarktistraktaten) eller andre avtaler for å endre "spillereglene".

Når det gjelder utestående problemer eller potensielle spørsmål knyttet til avgrensning mellom de arktiske statene, kan dette, slik erfaringen viser, løses på en rolig og profesjonell måte. En viktig betydning har erklæringen som de fem kyststatene ved Polhavet avga under det første ministermøtet i Ilulissat i mai 2008 om at en løsning på mulige spørsmål som krysser andre staters interesser i Polhavet vil bli funnet på en sivilisert måte ved forhandlingsbordet og i tråd med folkeretten. Denne erklæringen overholdes av alle. Norge var den første arktiske stat som i 2009 fikk godkjent søknaden om utvidelse av sitt havområde i nord av FNs Kommisjon for kontinentalsokkelenes yttergrense. Dette skjedde uten konflikter, ved å gi legge frem relevante vitenskapelige argumenter og ved å gjennomføre rolige, profesjonelle forhandlinger med alle sine naboer, herunder Russland. Siden arktiske kyststater for å begrunne både eksisterende og fremtidige søknader om godkjenning av sine yttergrenser i utgangspunktet må bevise det samme (nemlig at kontinentalsokkelen er en geologisk fortsettelse av fastlandet), og FN-kommisjonen behandler ikke søknader hvor det finnes motstridende krav og interesser, blir de teoretisk mulige problemene i dette det som virkelig bringer en nærmere og ikke skiller en. Det er ikke en tilfeldighet at de fem kyststatene regelmessig gjennomfører innbyrdes konsultasjoner om disse spørsmålene.

Et godt eksempel på dette er Overenskomsten om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet mellom Norge og Russland som nylig trådte i kraft, et resultat av 40 års forhandlinger. Overenskomsten har ikke bare en bilateral, men også en betydelig regional dimensjon ved å danne grunnlaget for enda en positiv presedens for sivilisert løsning på utestående spørsmål i Arktis og skape ytterligere forutsetninger for tillit og samarbeid i Arktis. Det er ingen tvil om at de arktiske statene vil løse alle andre utestående spørsmål i regionen like vellykket og konstruktivt og uten hjelp utenfra.

I løpet av de senere år har det praktiske samarbeidet mellom statene i Arktis vært i rask utvikling. Likevel står vi bare ved begynnelsen av veien og potensialet for vårt samarbeid i Arktis er stort.

En bør fremheve de områdene hvor vårt samarbeid allerede er godt utviklet. Dette er først og fremst vitenskapelig observasjon og vitenskapelig analyse, studiet av faktorene for og følgene av klimaendringer, forebygging av klimaendringer og tilpasning til deres følger, miljøvern, vern av det biologiske mangfoldet, eliminering av miljøforurensningskilder, støtte til urfolk i nord, bevaring av deres kultur, tradisjoner og levemåte, forebygging av ekstraordinære situasjoner, menneskeskapte katastrofer og bekjempelse av disse, helsevesen, leting og produksjon av olje og gass, regionalt samarbeid, bærekraftig utvikling og utdanning.

De fremtidige samarbeidsområdene i Arktis er åpenbare.

De som deltok på Det 2. internasjonale arktiske forumet i Arkhangelsk i september 2011, arrangert av Den russiske geografiske forening og hvor spørsmål om trafikken i Arktis ble tatt opp, kunne føle den virkelige "oppdagelsen" av den nordlige sjørute og de nye store muligheter forbundet med dette. Vi blir på en måte vitner til hvordan framtiden blir til nåtid. Dersom godstransporten langs den nordlige sjørute i 2010 var på om lag 2 millioner tonn, kan dette tallet stige til 60-65 millioner tonn i 2020 og opp til 85 millioner tonn i 2030. Hvis det i 2010 var bare to skip som passerte den nordlige sjørute i transitt, var det i 2011 ca. 30. Russland håper på at den nordlige sjørute vil bli landets andre inntektskilde i Arktis etter olje og gass. Russlands statsminister Vladimir Putin informerte i Arkhangelsk om den russiske regjeringens planer om å finansiere byggingen av tre nye atomisbrytere og seks nye dieseldrevne isbrytere innen 2020. Innen 2015 vil det langs hele den nordlige sjørute bli bygd ti moderne overvåkings- og koordineringssentre for søk og redning. Også andre nødvendige elementer av infrastruktur – havner, navigasjons-, sambands- og sikkerhetssystemer vil bli rehabilitert, renovert eller bygd opp. Dumaen planlegger snart å vedta regjeringens lovforslag, som bl.a. forutsetter at det gjenopprettes en Administrasjon for den nordlige sjørute samt regulering av transittavgifter for bruk av ruten. Åpningen av den nordlige sjørute kan bli en viktig drivkraft for utviklingen av den russiske regionen som ligger i Arktis samt føre til en økning i internasjonal skipstrafikk i det høye nord.

Utviklingen av olje- og gassfelt til havs går også inn i en praktisk fase. I Petsjorahavet på feltet "Prirazlomnoje" har "Gazpromnefteshelf" allerede installert en oljeplattform og kommersiell boring vil snart begynne. Innen utgangen av året forventer man at det treffes en investeringsbeslutning om Shtokman-feltet. Den store samarbeidsavtalen som nylig ble inngått mellom "Rosneft" og "Exxon Mobil" er nok en påminnelse om at de største markedsaktørene har seriøse hensikter. Aktiviteter knyttet til olje og gass i Arktis er et åpenbart viktig nøkkelområde for internasjonalt samarbeid i regionen.

Arktis er i ferd med å bli en viktig kilde til forretningsmuligheter. Dette svever bokstavelig talt i lufta på ulike internasjonale konferanser den siste tiden. Jeg tror at Arktisk Råd kan spille en mer aktiv rolle i det å fremme næringskontakter i den arktiske regionen, for eksempel gjennom etableringen av et internasjonalt arktisk næringsråd. Murmansk internasjonale økonomiske forum, som allerede har funnet sted tre ganger i perioden 2009-2011, bekrefter åpenbart den store etterspørselen etter å fremme direkte forretningsforbindelser mellom de arktiske regioner og bedrifter. I denne sammenheng virker initiativet, som vekker stor interesse blant våre partnere, om å holde den internasjonale utstillingen "Expo Arctic 2015" i Salekhard, meget lovende.

Under forumet i Arkhangelsk ble det snakket mye om at alle russiske planer for utvikling av Arktis skal gjennomføres på grunnlag av de strengeste miljøstandarder. Kun ved å finne en riktig og langsiktig balanse mellom næringslivets interesser og behovet for å beskytte det sårbare arktiske økosystemet kan en oppnå en reell framgang. Dette er et av de viktigste internasjonale samarbeidsområdene i Arktis.

Det er behov for mer systematiske, koordinerte og langsiktige studier av fysiske, klimatiske, miljømessige og andre prosesser og endringer i Arktis for bedre å kunne forstå dem, for å forutse fremtidige endringer og deres konsekvenser, og for å ta de riktige avgjørelsene i denne sammenheng. Arktisk Råd har allerede gjennomført flere store prosjekter innenfor ovennevnte områder. En rekke prosjekter er under gjennomføring, og nye prosjekter er under forberedelse. I denne forbindelsen har en høye forventninger til aktiviteter under Det internasjonale polare tiår 2015/2025, initiert av Russland.

Blant de andre potensielle områdene for arktisk samarbeid bør nevnes innovasjon og spesiell "arktisk" teknologi, energi, energieffektivitet, telekommunikasjon, forebygging av menneskeskapte katastrofer og nøytralisering av disse, navigasjon, verdensrommet, transpolar lufttrafikk, kultur, turisme, utdanning og mye mer.

Mye av det som gjøres i Arktis skjer gjennom bilateralt samarbeid. Russland, for eksempel, samarbeider aktivt med Norge, Canada, Finland og andre partnere. Samtidig har det multilaterale samarbeidet utviklet seg i de senere år. Bare innenfor Arktisk Råd jobbes det nå med ca. 80 ulike prosjekter. I Barents euro-arktiske råd (BEAC) fins det 16 tematiske arbeidsgrupper. Aktiviteten til de fem arktiske kyststatene har økt betydelig. I Nord-Europa arbeider man med å få i gang samarbeidet innenfor "Den nordlige dimensjon".

Innen alle de ulike former for multilateralt samarbeid i Arktis er det Arktisk Råd som er dets sentrale ledd. Dette gjenspeiles i de arktiske strategiene til alle de arktiske statene. Andre samarbeidsformer som er under utvikling, det bekrefter praksis, verken svekker eller undergraver Arktisk Råd. Dets rolle og autoritet er stadig økende. Men under hensyntagen til dette ”sluker” heller ikke Rådet andre samarbeidsformer.

I henhold til stiftelsesdokumentene er Arktisk Råd foreløpig kun et "forum" - et "mellomstatlig forum på høyt nivå". Det raskt voksende arktiske samarbeidet har, objektivt sett, satt seg som mål å styrke Rådets arbeid. Vi begynte å tenke i denne retningen under det forrige, svært vellykkede danske formannskapet i Arktisk Råd i 2009-2011 og tok de første avgjørelser under ministermøte den 12. mai 2011 i Nuuk på Grønland. Det er tale om en tiltakspakke for å styrke arbeidet i Arktisk Råd gjennom etablering av et fast sekretariat i Tromsø med eget budsjett og ved å gjøre Rådets anbefalinger gradvis mer forpliktende. Det ble også for første gang i historien etablert et fond for prosjektstøtte til arktiske prosjekter - "Project Support Instrument" (PSI). Midlene fra dette fondet skal finansiere eller medfinansere prosjekter for fjerning av ”miljøhotspots" i Arktis, hovedsakelig i Russland. I oktober 2011 ble det i Moskva underskrevet en avtale om at Russland skal bidra med opptil 10 millioner euro til PSI. Dette fondet vil være en god hjelp for Russland når landet skal ta for seg oppgaven gitt av Russlands statsminister Vladimir Putin, nemlig en ”hovedrengjøring” av den russiske delen av Arktis.

Etter to år med forhandlinger i regi av Arktisk Råd, og under delt formannskap mellom Russland og USA, ble det til Nuuk-møtet utarbeidet, og der undertegnet, det første panarktiske juridisk bindende dokumentet – Avtalen om samarbeid om søk og redning i Arktis. Dette er en milepæl både for Arktis og Arktisk Råd. Denne avtalen tar sikte på å forbedre responsen og effektiviteten når det gjelder bistand til mennesker i nød, den skaper ytterligere forutsetninger for den videre utviklingen av Arktis og viser et høyt nivå av "avtaledyktighet" i de arktiske landene. Ved å utarbeide først og fremst slike dokumenter tar man sikte på å gjøre Rådets anbefalinger mer bindende.

I overrensstemmelse med beslutninger fra ministermøtet i Arktisk råd i Nuuk i mai 2011 har en særskilt oppnevnt arbeidsgruppe (task force) igangsatt et arbeid med å utarbeide et nytt panarktisk dokument om oljevernsamarbeid i Arktis. Gitt den store økologiske og økonomiske betydningen av dette spørsmålet, vil disse forhandlingene uten tvil være et sentralt prosjekt i Arktisk Råd i perioden 2011 – 2013.

Vi er, etter min mening , på vei til å omdanne Arktisk Råd fra å være et "forum" til å bli en fullverdig internasjonal organisasjon. Vi vil bevege oss i denne retningen gradvis, etappevis, med full respekt for alle medlemsstatenes synspunkter siden alle beslutningene i Arktisk Råd er basert på konsensus.

I Nuuk ble det fattet enda en prinsipiell beslutning som styrker Arktisk Råd. Det ble utarbeidet omforente bestemmelser som regulerer observatørstatusen i Arktisk Råd og kriterier for opptak av nye observatører. Man klarte å finne en balanse mellom det å ta vare på Arktiske Råds regionale identitet på den ene siden, og en utvidelse av samarbeidet med ikke-arktiske stater og organisasjoner på den andre.

Den økte interessen i verden for Arktis, for dets ressurser og transportfordeler, er ganske naturlig. EU har vedtatt sin egen arktiske strategi. Sør-Korea bygger sin første isbryter og Kina bygger allerede sin andre isbryter. Japans UD har nedsatt en arbeidsgruppe for Arktis som består av mer enn 20 diplomater. Det kalde Arktis blir et hett tema på flere internasjonale konferanser. Det er nå slik at antallet observatører i Arktisk Råd er tre ganger større enn antallet medlemsstater, og hvis man regner med "ventelisten" for observatørstatus, blir antallet observatører fire ganger så høyt.

Som et resultat av det omfattende arbeidet, klarte medlemstatene, uten å fornærme de landene som ikke ligger i Arktis, å få gjennom prinsippet om at alle vesentlige avgjørelser om Arktis vil bli tatt av de arktiske landene og at observatørene og observatørkandidatene skal respektere og overholde suvereniteten, de suverene rettighetene samt de arktiske landenes jurisdiksjon i Arktis. Et vesentlig moment her er også det at en observatørstatus slutter å vare "evig", og Arktisk Råd kommer til å vurdere observatørlandenes praktiske bidrag og deres arbeid hvert fjerde år. Jeg håper nå at både land og organisasjoner utenfor Arktis som har observatørstatus, eller ønsker å få det under ministermøter i Arktisk Råd i 2013 eller senere, ved behov vil justere sine arktiske doktriner og konsepter i overenstemmelse med de reviderte bestemmelsene som gjelder observatører.

Når det er sagt, er det ingen som overdriver og tyr til "arktisk isolasjonisme." Arktiske land er utvilsomt interessert i å utvikle et gjensidig fordelaktig samarbeid i Arktis med aktører utenfor Arktis. Russland, for eksempel, er interessert i å bruke det transittpotensialet som den nordlige sjørute har. De største muligheter for en slik transitt av gods finnes langs ruten Vest-Europa - Øst-Asia. Ved å komme med initiativet til Det internasjonale polartiåret 2015/2025, regner Russland med deltakelse fra forskere og eksperter både fra de arktiske land og land utenfor Arktis, slik tilfellet var med prosjekter under Det internasjonale polaråret (IPY) 2007-2008. I forbindelse med utvinning av hydrokarboner i Arktis har Russland inngått samarbeid med selskaper i Frankrike, Storbritannia, Holland, og Tyskland, dvs. de som kan bli våre fullverdige partnere under hensyntagen til både teknologiske og økonomiske muligheter.

Videre bør alle grunnleggende spilleregler i Arktis utarbeides av de arktiske landene. Bare de kan bestemme hvilke spørsmål det er hensiktsmessig å avgjøre på nasjonalt nivå, i samarbeid med regionale partnere og hvor er det mulig med et effektivt bredt internasjonalt samarbeid. Arktis er en uatskillelig del av Russland og andre arktiske land, først og fremst kyststatene. Arktis er ikke en eierløs og øde "ørken", men et sted som er befolket av våre innbyggere, herunder urfolk med sine tradisjoner og levesett. Det er også et sted med nasjonale lover og hvor en rekke internasjonale konvensjoner og avtaler gjelder. Forsøk på å late som om noen utenfra tar bedre vare på og kjenner Arktis bedre enn de arktiske landene er naive og vil ikke føre frem. Vi står ikke overfor den globale oppgaven om «å styrke den mangeårige forvaltningen av Arktis», men vi er for utvidelsen av det internasjonale samarbeidet i Arktis, og først og fremt mellom de arktiske landene. Arktis er på ingen måte "Midtøsten nr. 2" eller verdens "kruttønne". De arktiske landene har allerede bevist at de tar det store ansvaret for situasjonen i Arktis på alvor og har evnen til å forhandle om de alvorligste spørsmål. Fremtiden for Arktis er fred, bærekraftig utvikling og samarbeid.