Kommentarer fra Den russiske føderasjonens ambassade i Norge til artikkelen i Aftenposten av 27. april 2012 om militært samarbeid mellom Norge og Georgia

I forbindelse med artikkelen av 27. april 2012 i Aftenposten anser vi det som nødvendig å belyse Russlands standpunkt.

En liten digresjon om historien bak konflikten mellom Georgia og Sør-Ossetia, en konflikt som brukte flere år på å vokse frem. Radikale nasjonalister, som kom til makten i 1990 i Georgia, gikk ut med slagordet «Georgia for georgiere». Den sjåvinistiske politikken overfor etniske minoriteter resulterte i et forsøk på å undertrykke abkhasere og sør-ossetere, som begge ønsket selvbestemmelsesrett. Først i 1992-1993, og ved hjelp av russiske fredsbevarende styrker, klarte man å stoppe den militære motstanden. Siden begynnelsen av 2008 forsøkte vi, sammen med andre deltakere i det såkalte «Georgias venner», å utarbeide et dokument om å avstå fra militær maktbruk. Alle parter i konflikten skulle undertegne dokumentet. Tbilisi nektet resolutt å gjøre dette. NATO-landene sa til oss at Mikhail Saakasjvili kunne se bort fra samarbeid med vestlige land og NATO dersom han skulle ty til makt. På samme tid ble det, i Bucuresti, fattet en positiv beslutning om georgisk medlemskap i NATO. Det kan tenkes at et slikt hendelsesforløp sterkt påvirket Saakasjvilis psyke, dvs. at han sannsynligvis begynte å tro på at han ville kunne gå ustraffet. NATO-landene er for tiden fremdeles tilbøyelige til å støtte den georgiske ledelsen, noe vi synes er beklagelig.

Vi svarte selvsagt, den gangen i 2008, da Georgia angrep Tskhinvali og russiske fredsbevarende styrker. Dette var et angrep mot Den russiske føderasjon, fordi et angrep på borgerne, og særlig på soldater, er et angrep på landet. Det at russiske styrker rykket inn i Sør-Ossetia, og så inn i Georgia, var i den gitte situasjonen helt lovlig. Det var utøvelse av retten til selvforsvar som blant annet er nedfelt i FN-paktens artikkel 51. Grunnlaget for dette oppstod som en følge av Georgias storoffensiv mot russiske fredsbevarende styrker som var lovlig utplassert i Sør-Ossetia med georgisk samtykke. I henhold til FN-paktens artikkel 51 ble Sikkerhetsrådet informert av den russiske part om utøvelsen av landets rett til selvforsvar.

Den russiske militære operasjonen hadde kun ett mål: Å stanse Georgias angrep og forhindre muligheten for flere angrep. Organiseringen og gjennomføringen av den russiske operasjonen stod i et strengt forhold til trusselen som Georgia utgjorde. Da den militære operasjonen var avsluttet, ble de russiske væpnede styrker trukket ut av Georgia i henhold til en reguleringsplan utarbeidet av Russlands president Dmitrij Medvedev og Frankrikes president Nicolas Sarkozy i fellesskap.

Den russiske føderasjonens president Dmitrij Medvedev underskrev 26. august 2008 forordninger om at Den russiske føderasjon anerkjenner Sør-Ossetias og Abkhasias uavhengighet. 17. september ble avtaler om vennskap, samarbeid og gjensidig hjelp med disse republikkene underskrevet. På den måten ble det dannet et rettslig grunnlag for sterke sikkerhetsgarantier til Sør-Ossetias og Abkhasias befolkning, og sivilbefolkningen fikk muligheten til å leve og arbeide normalt. Dette var starten på utviklingen og styrkingen av forbindelsene mellom Russland og Sør-Ossetia og Russland og Abkhasia. I dag er vi vitne til deres progressive og, uten tvil, positive utvikling.

Det er synd at begrepet "okkupasjon" brukes bredt av Aftenposten, en avis som vi respekterer. La oss minne om at "okkupasjon" i folkerettslig betydning er midlertidig tilstedeværelse av ett lands styrker på et annet lands territorium under krig. Samtidig som det er okkupasjonsmaktens militære ledelse som har makten i det okkuperte området, representert ved den militære kommandoen for okkupasjonsmakten.

Dermed er bruken av begrepet okkupasjon i avisartikkelen fullstendig ubegrunnet. Det finnes ingen russiske soldater i Georgia. Det finnes russiske militære kontingenter i regionen, men de er utplassert i Abkhasia og Sør-Ossetia som har løsrevet seg fra Georgia som følge av aggresjonen startet av Saakasjvili-regimet. Samtidig fungerer fullt ut egne lovgivende, utøvende og dømmende maktorganer, dannet på demokratisk vis i Abkhasia og Sør-Ossetia. Politiske partier arbeider aktivt.

Russiske militære kontingenter og baser i de to republikkene ble utplassert på grunnlag av bilaterale avtaler og i full overensstemmelse med bestemmelsene i folkeretten.

Det at våre NATO-partnerne i sine interne dokumenter fremdeles refererer til Georgia som om landet hadde kandidatstatus fremkaller forvirring og mistenksomhet hos oss. Remilitariseringen av Georgia etter krigen i august 2008 skjer svært raskt. President Mikhail Saakasjvili uttalte at han oppnådde full gjenoppretting av militære forsyninger og løftet om "å bli tatt inn i NATO". Selv om det er hans tolkning av det som har skjedd (og han er glad i å tolke det som skjer), gjør alt dette oss bekymret. Vi ønsker ikke at enda et eventyr utført av denne personen skal føre til en ny destabilisering av situasjonen i Sør-Kaukasus.

Georgias hensikt er forståelig: å prøve å få den nordatlantiske alliansen på et eller annet vis til å bli involvert i å finne en løsning på det beryktede problemet som gjelder Georgias territoriale integritet. Men man glemmer imidlertid, av en eller annen grunn, å spørre om nabostatenes oppfatning: Republikken Abkhasia og Republikken Sør-Ossetia.

Vi vil minne våre kolleger om at våre fredsbevarende styrkers stillinger ble bombet og våre borgere ble drept på vegne av og etter ordre fra en person som under toppmøtet i Bucuresti fikk lovnader om NATO-medlemskap. Folk ble drept med våpen som Georgia fikk levert fra mange land som er NATO-medlemmer og av soldater som ble trent av instruktører fra enkelte NATO-land.

Hva politikken og internasjonale rettslige realia angår, er de for oss uforandret. Disse realia har oppstått som følge av at de aggressive handlingene til det georgiske regimet er blitt nedkjempet. Russland har to nye uavhengige allierte hvor forholdet utvikles og styrkes. Vi er interessert i at alle land som ligger i Sør-Kaukasus, etablerer konstruktiv kontakt seg imellom uten noen hevnplaner eller nye eventyrforsøk.

Man må ikke glemme at Georgias etterretningstjenester systematisk fortsetter å fange og utsette russiske statsborgere, som kommer til landet, for represalier. Opposisjonen utenfor parlamentet beskylder Saakasjvili og hans krets for å være autoritær og korrupt, for brudd på menneskerettighetene og de demokratiske frihetene.

Vi ser optimistisk på fremtiden til forholdet mellom befolkningene i Russland og Georgia. Til tross for Saakasjvilis maniske rusofobi, vil man ikke klare å ødelegge vårt historiske og kulturelle felleskap. Saakasjvili vil før eller siden forlate den politiske historien, og vi vil være rede til å bygge opp et forhold med en ny leder, gjenoppbygge diplomatiske forbindelser og gå så langt som man i Georgia vil være klar til å gå.

Oslo, 27. april 2012