DEN RUSSISKE FØDERASJONS AMBASSADE I NORGE

OM RUSSISK TILNÆRMING TIL KONSEPTET ”BESKYTTELSESANSVAR”

De siste årene har spørsmålet om maktinnblanding utenfra i interne konflikter blitt et av de prioriterte temaene på den internasjonale dagsorden. I denne sammenheng tas spørsmålet om implementering av begrepet "beskyttelsesansvar" opp i internasjonale relasjoner i stadig økende grad.

Beskyttelsesansvar er et relativt nytt begrep, og man må unngå vilkårlige tolkninger av dette begrepet. World Summit Outcome fra 2005 sier at stater har hovedansvaret for å beskytte sin egen befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten, mens det internasjonale samfunnets rolle primært er å bistå dem med kompetanse, humanitær og diplomatisk støtte til å ivareta disse forpliktelsene. Dette utelukker ikke behovet for bruk av tvangsmidler dersom fredelige midler er utilstrekkelige og nasjonale myndigheter ikke klarer å beskytte sin egen befolkning. Men en slik beslutning kan kun tas av Sikkerhetsrådet i henhold til FN-charterets kapittel VII. Enhver ensidig handling som bryter med konstitusjonelle suverenitetsprinsipper, territoriell integritet og ikke-inngripen i en stats indre anliggender, vil bare føre til at den internasjonale stabiliteten blir rokket ved og at elementer av kaos vil hope seg opp i internasjonale relasjoner.

Beskyttelse av sivilbefolkningen er en altfor alvorlig sak til at den kan bli gjort om til et påskudd for å oppnå politiske mål. Interne konflikter bør ikke brukes til å gjennomføre et regimeskifte gjennom en ekstern støtte fra en av de kjempende partene. Slike handlinger bidrar som regel ikke til å nå målet, som består i å redusere lidelsene for sivilbefolkningen. Tvert imot, de fører til at volden sprer seg og kan fremprovosere en fullskala borgerkrig. Det at en av partene i konflikten håper på å få støtte utenfra, bidrar bare til at man (parten) inntar et rigid og ultimativt standpunkt. Det er åpenbart at det internasjonale samfunnets rolle bør bestå i å fremme en inkluderende politisk dialog for å oppnå kompromissløsninger slik at krisen i det ene eller det andre landet snarest blir overstått.

Bruk av dobbeltmoral i de ulike tilnærminger til konfliktsituasjoner, hvor det vilkårig bestemmes hvem som er legitim leder og hvem ikke, og hvor det tilbys helt forskjellige reaksjonsmønstre på lignende hendelser, er ikke tillatt. Situasjonsvurderingen i hvert enkelt tilfelle, og en beslutning om hvorvidt en "betimelig og avgjørende reaksjon" er nødvendig, er underlagt FNs sikkerhetsråd og dets kompetanse. Samtidig må man ikke være redd for å bruke vetoretten. Denne retten følger av FN-pakten og er en integrert del av den moderne verdensorden. Forsøk på å omgå FNs sikkerhetsråd ved å organisere arbeidet i parallelle spor (innenfor "vennegrupper", i enkelte fora og initiativer) er en alarmerende trend. Dette undergraver ikke bare FNs sikkerhetsråds rolle, som ifølge FN-pakten har hovedansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, men organisasjonen i sin helhet som et universelt forum uten alternativer i det internasjonale systemet.

Det gjøres i stadig økende grad forsøk på å la den såkalte ”libyske handlingsmodellen” skape presedens i forhold til akutte interne konflikter. Imidlertid er det klart at Nato-land, ved gjennomføringen av FNs sikkerhetsråds resolusjon fra 1973, gikk langt utover målet om å beskytte sivilbefolkningen og faktisk ga militær støtte til den ene parten i den væpnede konflikten. Sivile mål ble truffet, tredjelands fartøy ble inspisert i åpent hav uten at Sikkerhetsrådet ble informert. Til tross for at Sikkerhetsrådet innførte embargo fikk opprørerne militær og militærteknisk assistanse. Under hensyntagen til dette har Russland ingen intensjoner i fremtiden om å akseptere FNs sikkerhetsråds resolusjoner som sanksjonerer militær intervensjon i konflikter uten nøye overveielse av gjennomføringskriteriene. Først og fremst når det gjelder å bestemme grensene for maktbruk samt de stater og organisasjoner som ber FNs sikkerhetsråd om den aktuelle sanksjon.

Det grunnleggende spørsmålet gjelder skjebnen til sivilbefolkningen etter at regimet, som blir beskyldt for grove brudd på menneskerettighetene, blir styrtet. I realiteten forblir denne situasjonen ofte tragisk. Som et eksempel på dette kan man fremdeles bruke Libya. Pga. de sentrale myndighetenes svake kontroll over situasjonen i landet registreres det mange tilfeller av tortur, drap, ulovlige arrestasjoner og andre hårreisende brudd på menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Langvarige debatter under FNs generalforsamling vitner om at medlemsstatene langt fra er enige om hva begrepet beskyttelsesansvar omfatter og hvordan det skal implementeres. Problemet krever videre drøfting, herunder forbedring av forebyggende diplomatiske mekanismer, noe som er en viktig og prioritert reguleringsmetode, samt styrking av de regionale organisasjonenes rolle. Det er den videre behandlingen av det brasilianske initiativet om beskyttelsesansvar som er interessant i denne kontekst.

Derfor er det uakseptabelt når FNs generalsekretær, hvis oppgave er å akkumulere organisasjonens samlede visdom, sier at beskyttelsesansvaret allerede har "bestått prøven" på en vellykket måte og blir det som fører ”lederskapsideer” videre og sprer ”verdier” til kun en gruppe av medlemsstatene ved å ignorere det faktum at andre stater, som utgjør over halvparten av jordas befolkning, ikke er tilbøyelig til å dele dette standpunktet.

Oslo, 18. juni 2012