DEN RUSSISKE FØDERASJONS AMBASSADE I NORGE

Om Pussy Riot

De uttalelser som er kommet fra offentlige representanter i en rekke land, og som er gjengitt i massemedia, om denne saken før dommen ble kunngjort, oppfattes som innblanding i indre anliggender. Disse uttalelsene har, på en indirekte måte, lagt press på domstolen og på opinionen i Russland.

Deutenlandske statstjenestemenn og offisielle representanter for internasjonale organisasjoner som har uttalt seg om denne saken:

har, for det første, ikke all informasjon om selve saken og har bare hatt tilgang til uoffisiell og overflatisk informasjon hentet fra utenlandske media.

For det andre tar ikke deres uttalelser hensyn til den reelle situasjonen internt i Russland (som f. eks. den siste opinionsundersøkelsen fra Levada-senteret, som viste at det russiske samfunnet i det store og hele fordømmer den handlingen gruppens medlemmer utførte).

For det tredje er det nødvendig å innse hvilket ansvar man har overfor landet sitt når det gjelder ens eget syn på saken og for de følger dette kan få ved at de diplomatiske forholdene mellom landene kan bli forverret.

En sak i Finland som på mange måter er lik denne saken, viser at det ikke bare er i Russland at man kommer med sterke rettslige reaksjoner på slike pøbelstreker. Utenlandske forkjempere for menneskerettighetene bør være svært nøye i sin vurdering av denne saken, ettersom den ikke bare utgjør en fare for Russland, men også for andre land. Det å fornærme religiøse verdier kan bli tiltrekkende for ungdommenog fremprovosere en eskalering av pøbelstreker og nihilisme i Europa, spesielt i en situasjon der det er økonomisk krise.

Dommen av 17. august er en logisk sluttføring av etterforskningen av de ulovlige handlingene til disse pøblene, som fornærmet de troende og skjendet en religiøs institusjon. Det fins lover, og det fins lovbrudd. Ingen andre tolkninger av denne opptreden i Kristi Frelserkatedralen (som for eksempel å kalle det for ”kunst”) er her mulig.

Den 15. august sa medlemmene av Pussy Riot i et intervju på BBC at de ikke angrer på det de har gjort og at de er rede til å gjenta det. I denne forbindelse har straffen karakter av en advarsel (overfor andre radikalere) som skal sørge for at slike handlinger, som er rettet mot å destabilisere det russiske samfunnet, ikke kommer til å bli gjentatt.I denne sammenheng virker straffen ganske så mild.

I den tyske forbundsrepublikken straffelov omfatter ”handlinger som er rettet mot religion eller livssyn” (spesielt paragrafene 166 og 167) bl.a. pøbelaktig opptreden i lokaler som er beregnet til bønn, og den slags opptreden straffes med fengsel i inntil tre år eller med en bot. Paragraf 189 i Den østerrikske republikkens straffelov sier at man, for pøbelstreker som fornærmer moralske følelser og som blir utført i en kirke, kan straffes med fengsel i inntil seks måneder eller en bot i størrelsesorden 360 dagslønner.

Kristi Frelserkatedralen ble bygd til minne om og til ære for de offiserer i den russiske hæren som kjempet og falt i Fedrelandskrigen i 1812. Kirken ble bl.a. bygd for penger som folket hadde samlet inn. Soldatenes navn er skrevet inn i veggene. I tillegg til at de troendes følelser ble fornærmet, var dette også en fornærmelse av heltene fra Fedrelandskrigen. I år feirer vi 200-årsjubileet for seieren i krigen i 1812.

I det Manifestet tsar Aleksander I undertegnet 25. desember 1812 om oppføringen av Kristi Frelserkatedralen i Moskva, heter det: ”Katedralen skal oppføres for at vi i evighet skal minnes den enestående fliden, troskapen og kjærligheten til Troen og Fedrelandet, som det russiske folk i denne vanskelige tiden gikk svært langt for å vise og som et tegn på takk fra vår side til Gud for at Han frelste Russland fra den store fare landet var i.”

Kristi Frelserkatedralen er et minnesmerke over det motet det russiske folket viste i kampen mot Napoleons angrep i 1812. Ideen om å bygge en katedral til minne om dette, kom fra generalen Mikhail ArdalionovitsjKikin og ble fremlagt for tsar Aleksander I via admiral Aleksander SemjonovitsjSjisjkov. Den ideen som er formulert i Manifestet om å bygge en minne-katedralfikk sterk støtte i alle lag av befolkningen selv om den var uvanlig for sin tid.

På alle veggene i katedralen er det figurer som forestiller hellige som har gått i forbønn for Russland, de av våre statsmenn som har gjort mest for å befeste og spre den ortodokse troen samt russiske fyrster som har gitt sitt liv for Russlands frihet og territorielle integritet. Katedralen er tenkt som en levende krønike over det russiske folks kamp mot Napoleon.

På hvite marmortavler henger Tsarens Manifest fra 13. juni 1812 om at de franske styrkene har krysset grensen til Russland samt Oppfordringen til folket av 6. juli om å slutte de militære rekkene og organisere et hjemmevern. I kronologisk rekkefølge omtaler marmortavlene 71 slag som fant sted på russisk territorium i 1812, inkludert datoen for slaget, informasjon om hvem som hadde kommandoen over soldatene, hvilke avdelinger som deltok og med hvilket utstyr, navnene på de drepte og sårede offiserene i slaget samt antallet soldater som, etter slaget, ikke lenger kunne delta i kampene. I tillegg gis det også opplysninger om de ordener som ble utdelt etter slaget.  I katedralen finner man også, hogd inn i marmortavler, flere manifester: om at Napoleon er blitt jaget ut av Russland (25. desember 1812), to manifester som ble utstedt som en takk – et til det russiske folk og et annet til den russiske adelen for dens innsats og oppofringer i en tid da fedrelandet var i fare. Der finner man også Manifestet om byggingen av katedralen, Manifestet til byen Moskva og om innstiftelsen av medaljer til minne om 1812.I kronologisk rekkefølge finner man også tavler til minne om de 87 slagene som foregikk utenfor Russland, og det hele slutter med manifestene: om erobringen av Paris, avsettingen av Napoleon og gjenopprettelsen av fred i Europa.