Til intervju med Sergej Lavrov i den norske avisen "Verdens Gang"
(oktober 2014)

Spørsmål nr. 1: Hva er de største politiske utfordringene verden står overfor i dag?

Svar: Verden er inne i en overgangsperiode nå, og mest sannsynlig er det ikke tale om bare enda enetappe i historien, men en endring av epoker. Det foregår en omfordeling av den globale maktbalansen og en ny polysentrisk verdensordener i ferd med å vokse frem.

Den internasjonale situasjonen kjennetegnes av en økende uro og uforutsigbarhet samt intensivering av den globale konkurransen som ikke bare omfatterøkonomi og politikk, men også verdier og utviklingsmodeller.

Opprettelsen av en ny verdensordener også fylt med en rekke andre fenomener som gjør internasjonale relasjoner mye mer komplekse og flerdimensjonale enn tidligere. Slike grenseoverskridende utfordringer som fare for spredning av masseødeleggelsesvåpen, internasjonal terrorisme, narkotikahandel, organisert kriminalitet, ressurs- og matknapphet, masseepidemier, illegal migrasjon, klimaendringer m.m. blir det stadig flere av.

Antallet konfliktområder som ofte oppstår pga. forverring i landets interne situasjon,grunnet konflikter mellom etniske og religiøse grupper, øker. I en rekke land i Midtøsten og Nord-Afrika er det religiøse ekstremister som higer etter å ta makten, herunder de som er medlemmer i slike terrororganisasjoner som "Den islamske staten." Alt dette fører til kaos og anarki i de viktigste spørsmålene i verden.

Det er åpenbart at løsningene på problemene den moderne verden står ovenfor, kun kan ligge iden kollektive innsatsen fra det internasjonale samfunnet, med støtte i folkeretten og FNs sentrale rolle, samtved hjelp av faglig og møysommelig utvikling av felles tilnærminger,uten dobbeltstandarder.

Dessverre ser vi hvordan USA og andre vestlige land forsøker å påtvinge sine egne oppskrifter alle landved å behandle de viktigste prinsippene i folkerettenetter sitt eget forgodtbefinnende. Slik adferd førte til bombingen av Jugoslavia, invasjonen av Irak, angrepet på Libya og destabiliseringen av Syria. Alt dette slo hardt ut på den internasjonale stabiliteten.

Russland har, på sin side, til hensikt å fortsette å fremme en positiv alt-inkluderende dagsorden i internasjonale spørsmål. Vi er klare til å intensivere relasjoner med alle stater og deres sammenslutningersom viserintensjonertil dette. Dette selvsagtmed likeberettigelse, gjensidig nytte og respekt for hverandres interesser som grunnlag.

Spørsmål 2: Deres besøk til Kirkenes 25.oktober for å hedre russiske soldater som kastet nazistene ut avNord-Norge, er høyt verdsatt. Det er også brevet fra presidenten Vladimir Putin til direktøren for Kon-Tiki-museet som hyller Thor Heyerdals bidrag. Til tross for at både Norge og Russland nylig hadde innført sanksjoner, finnes det i dag en mulighet for å endre situasjonen i retning av økende dialog, samarbeid og gjensidig forståelse mellom våre to land? Hva vil De legge vekt på under samtalene med Deres kollega Børge Brende når dere møtes i Finnmark?

Svar: Først og fremst ønsker jeg å understreke betydningen av 70-årsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmarkfor det norsk-russiskeforholdet. Dette jubileet har gitt oss en utmerket mulighet til å se hvordan gjensidig varme og oppriktige følelser mellom folkene i våre land kommer til uttrykk.

Også omfanget av arrangementer i tilknytning til denne minneverdige datoen, samt involveringsgraden av vanlige nordmenn i organiseringen og gjennomføringen av høytidelighetene, gjør inntrykk. Vi ser på dette som et bevis på den store respekten og takknemligheten for frigjøringssoldatenes heltemot, noe som også kommer til uttrykk i at man tar godt vare på de sovjetiske militære kirkegårdeneog i annen type arbeid rettet mot å bevarede historiske minnesmerkene.

Alt dette er et verdifullt element i den felles historiske arven til våre to land, og dannergrunnlaget som relasjonene mellom Norge og Russland bygger på i dag og vil bygge på i fremtiden.

Mitt besøk i Kirkenes og samtalene med utenriksminister Børge Brende bekrefter ønsket om å fortsette den norsk-russiske dialogen innenfor et bredt spekter av spørsmål. Det å ta vare på samarbeidsånden og viljen til å diskutere hvilke som helst emner og samarbeide tett under hensyntagen tilvåre lands nasjonale interesser, er særdeles viktigi dagens vanskelige tider. Dette er det viktigste budskapet som jeg vil forsøke å formidle til min norske kollega.

Når det gjelder sanksjonene, så er vi prinsipieltimot slike metoder, da vi anser dem for å være kontraproduktive i alle henseender.Å skru opp sanksjonsspiralen er et blindspor. Det bidrar ikketil problemløsning, mentvert imottil å skape ytterligere hindringer. Siden formålet medEU-sanksjonene og for de land som har sluttet seg til dem, blant annet var å forverre utlånsvilkårene til russiske bønder, måtte vi svare med støttetiltak for å beskytte bøndenes stillingmotuærlig konkurranse.

Spørsmål 3: Det har vært planlagt å gjennomføre flere bilaterale prosjekter i nord. Hva vil skje med dem nå? Hvordan vil De beskrive tilstanden i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland på dette stadiet?

Svar: Det er mange slike prosjekter. Gjennomføringen av noen av dem befinner seg allerede på ulike stadier.

Det at våre land er naboer i nord, har enorme naturressurser og lignende sosioøkonomiske oppgaver, forutsetter et nært samarbeid. Dette gjelder slike viktige områder som effektiv og miljømessig trygg utvikling av olje-og gassfelt, utvikling av systemerfor  transport og logistikk, herunder å ta vare på og forvalte på en bærekraftig måte de felles fiskeribestandene, miljøvern, spesielt vernet av det marine miljøet, kjernekraft og strålingssikkerhet og utvikling av nordområdene i våre land, noe som blant annet er knyttet til økt bruk av områdene til næringsformål i det høye nord.

En fruktbar løsning på dagens problemer i disse områdene krever at vi må utvikle et nært samarbeid. Forståelsen for dette behovet børvære retningsgivende i vår felles innsats.

Alt som står i veien for dette, ogsom virker mot interessene til både Norge og Russland, er først og fremst kunstige begrensninger som enkelte områder av det bilaterale samarbeidet har vært utsatt for basert, på den euroatlantiske solidariteten og med referanser til krisen i Ukraina.

Vi anser de norsk-russiske relasjonenefor å være partnerrelaterte og bygget på logikken om gjensidig respekt og hensyntagen til hverandres interesser. Imidlertid kan man ikke ignorere den økende innflytelsensom eksterne faktorer har på vårt samarbeid. Vi går utfra at det er i vår felles interesse å unngå at utviklingen av vårt samarbeid lider under en ugunstig konjunktur. Vi tror at dette vil bli skje snart.

Spørsmål 4: Ukrainas nye president ønsker en avtale med EU. Hva mener De om dette?

Svar: Som et påskudd for å sette fart i antiregjeringsprotestene i Kiev i fjor høst, brukte manbeslutningentil den lovlig valgte presidenten, Viktor Janukovitsj,om å utsette undertegnelsen av frihandels- og assosiasjonsavtalen med EU, noe som ble diktert av et naturlig ønske om å oppnå en balanse mellom forpliktelsene Ukraina hadde overfor sine handelsøkonomiske partnere i Øst og Vest. Den samme beslutningen om å utsette opprettelsen av en frihandelssone innenfor rammene av assosiasjonsavtalen mellom EU og Ukraina frem til 1. januar 2016,ble faktisk fattet nylig  mellom Russland, EU og Ukraina. Spørsmålet er hvorfor det var nødvendig å støttedet antikonstitusjonelle statskuppet i Kiev som ble gjennomført med hjelp av ultranasjonalistiske,nynazistiske krefter, ødelegge den skjøre balansen i det ukrainske samfunnet og presse landet inn i en konflikt mellom brødrenasjoner?

Jeg vil understreke at vi aldri har stilt spørsmål ved Ukrainas rett til å utvikle partnerskapet med EU. Det er bare tale om at dette ikke skulle være til skade for Russland, dets partnere i tollunionen, alle medlemmene i frihandelssonen innen SUS, som også Ukraina er en del av, og ikke skape omveier for tollfriinnførsel av billige europeiske varer til vårt territorium. Vi håper at vi klarer å finne gjensidig akseptable løsninger under de kommende forhandlingene.

Det viktigste nå er å overvinne den akutte krisen i Ukraina. Det finnes reelle forutsetninger for dette. Minsk-avtalen av5. og 19. september og prosessen for å ivareta en bærekraftig våpenhvile, få partene til å trekke seg ut av området, tilbaketrekking av tungt militært utstyr og overvåkningen avimplementeringen av fredsplan med bruk av OSSE-observatører,som disse avtalene ligger til grunn for, spiller en viktig rolle for å skape forutsetninger for en langsiktig fredelig løsning i den interne krisen i Ukraina. Det er nødvendig å støtte kontakter mellom representanter for Kiev, Folkerepublikkene Lugansk og Donetsk, som er under etablering, og så gå over til en alt-inkluderende politisk dialog med sikte på å finne løsninger for nasjonal konsensus og gjennomføring av konstitusjonelle reformer med deltakelse fra alle regioner og politiske krefter i Ukraina i samsvar med Kievs forpliktelser etter Genève-erklæringen av 17. april 2014.

Spørsmål 5: Syria. Finnes det noe håp for en diplomatisk løsning på konflikten? Hvordan ser De situasjonen i Midtøsten og kamphandlingene som "Den islamske staten" fører?

Svar: Situasjonen i Syria hari den siste tiden værtpreget av en brå aktivitetsintensivering til terroristgruppen "Den islamske staten." Voldsspiralen er igangsatt. Antall drepte øker, mange livsviktige infrastrukturobjekter blir ødelagt og millioner av mennesker har blitt internt fordrevne eller er flyktninger i nabolandene.

Det er åpenbart at denne blodige interne væpnede konflikten ikke har noenvoldelige løsning. Helt fra starten av har vårt land konsekvent gjennomført en politikk rettet mot løsning av denne konflikten på fredelig vis. Samtidig tror vi at det er syrerne som skal bestemme sitt lands fremtid gjennom en inkluderende nasjonal dialog uten innblanding utenfra. Oppgaven til eksterne aktører består i å oppmuntre de syriske partene til å fortsette arbeidet med å finne en fellesnevner for å stoppe volden og stabilisere situasjonen i landet.

Fra vår side vil vi fortsette å hjelpe syrerne med å finne akseptable politiske løsninger. Vi er klare til å fortsette å arbeide i felleskap med partnerne for å sikre en alt-inkluderende politisk løsning basert på full implementering av Genève-kommunikeet av 30. juni 2012.

En løsning på den syriske konflikten er umulig uten en felles innsats fra det internasjonale samfunnet i kampen mot ekstremisme og terrorisme - en alvorlig fare som Midtøsten-regionen har støtt på. Den ekstremistiske grupperingen ISIL viser at selvorganisering blant opprørerne har nådd et kvalitativt nytt nivå. Terrorister har begynt å oppretteegne offentlige organer. I de områdene som de kontrollerer,er slaveri og menneskehandel blitt legalisert, samtidig som tilhørighet til en annen religion og annerledes tenkemåte er grunnlag for forfølgelse og drap.

Russland har konsekvent støttet regjeringene i Irak og Syria i deres motstandskamp mot maktsyke religiøse ekstremister. Vi står for styrking av den internasjonale innsatsen for å bekjempe terrortrusselen som er felles for alle. Samtidig deltar ikke landet vårt i den USA-ledede internasjonale koalisjonen som har gått i gang med luftangrep på opprørernes stillinger, blant annet i Syria. Vi er overbevist om at kampen mot terrorisme bør bygge på et solid folkerettslig fundament i regi av FNs sikkerhetsråd, som skal hahovedansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Amerikanernes luftangrep på ISILs stillinger i Syria, uten samtykke fra den syriske regjeringen, reiser alvorlige spørsmål.

Den raske forverringen av situasjonen i Midtøsten krever en omfattende analyse som bør sesi sammenheng med alle akutte problemer regionen lider under samt utvikle en helhetlig strategi med hensiktsmessigestøttetiltak til befolkningen for å ivareta fred og bærekraftig utvikling. Vi har foreslått å gjennomføre en slik dyptgående undersøkelse av alle ekstremisme- og terrortrusler over hele Midøsten og Nord-Afrika i regi av FNs sikkerhetsråd, utarbeide helhetlige tiltak, herunder konkrete skritt for å bekjempe finansiering av terrorister og våpenleveranser til dem samt hindre oljehandel fra felt som er under terroristenes kontroll. Det er kampen mot ekstremismeideologien som har den største betydningen. Samtidig bør man ikke overse oppgavenmed å finne en vei ut avden fastlåste situasjonen i Midtøsten. Den uløste konflikten i Palestina er fortsatt en av de viktigste faktorene som gjør at ekstremister kan fortsette å hjernevaske unge og rekruttere nye støttespillere tilsine rekker.