Utdrag fra Mikhail Prostjakovs bok
«INNKALT TIL TJENESTE PÅ KRIGENS FØRSTE DAG…»

MIKHAIL IVANOVITSJ PROSTJAKOV
(1916-2010)

Ved slutten av Den store fedrelandskrigen var Mikhail Ivanovitsj Prostjakov fenrik i sanitetstjenesten. Han var i tjeneste fra krigens første til dens siste dag. Han kjempet ved Leningrad-fronten, i Karelen, ved Novgorod samt deltok i kampene i Nord-Norge.

Mikhail Ivanovitsj etterlot seg interessante erindringer om kampene ved Leningrad, Novgorod og i Karelen. Spesielt interessant og levende, og til tider svært rørende, er det han skrev om kampene i Nord-Norge, og om noen lite kjente episoder i Petsamo-Kirkenes-operasjonen, som stormen på Nikel i oktober 1944 og de sovjetiske styrkenes angrep på Nautsi der fangene, som satt i fascistenes konsentrasjonsleire i Norge, ble befridd.

Fra Mikhail Prostjakovs bok
«INNKALT TIL TJENESTE PÅ KRIGENS FØRSTE DAG…»

…I rekken av de seiersrike slagene i den store krigen, inntar Petsamo-Kirkenes-operasjonen en ærefull plass. Det er ikke uten grunn at man tidligere kalte den for «Stalins tiende nådestøt mot fienden». På Kolahalvøya var det 97 000 sovjetiske soldater med 2103 enheter feltartilleriskyts, 720 fly og 126 stridsvogner og selvdrevet skyts. Herunder var det 100 tunger stridsvogner av KV-1-typen, som kommandanten for den karelske fronten, Kirill Afanasjevitsj Meretskov, hadde bedt Stalin personlig om å få. I tillegg deltok også 15 000 mann og 275 fly fra Nordflåten i operasjonen.

Tyskerne hadde 53 000 soldater, 753 enheter feltartilleriskyts og 160 fly. De hadde bare noen få stridsvogner. Men fienden hadde en stor fordel. I løpet av de tre årene krigen hadde vart på Kolahalvøya, hadde fascistene bygd en sterk forsvarslinje, den såkalte «Lapplandsvollen». Dette var et dybdegruppert system av langtidsbefestninger som var bygd opp over en strekning på 90 km langs fronten og opptil 150 km i dybden. Den høyre flanken av vollen strakte seg til Barentshavet mens den venstre sluttet i ugjennomtrengelige myrområder. På toppen av de største høydedragene var det mange permanente ildstillinger av betong som var forbundet med et nettverk av skyttergraver og kommunikasjonsganger. I tillegg var det ildstillinger som var bygd ned i klippegrunnen...

<…>

…Den tyske krigsledelsen hadde som formål å holde på basene i Nord-Norge og nikkelforekomstene i Petsamo med alle krefter. Herfra ble det, til fabrikkene i Ruhr-området, fraktet svært viktig strategisk råmateriale, spesielt nikkel og molybden, som var nødvendig for å produsere panserstål til stridsvognene. I havnene i Liinahamari og Kirkenes ble ubåter og overflatefartøy utrustet til tokt og fra de lokale flyplassene hadde tyske fly i flere år bombet de alliertes konvoier.

Vi visste ikke da at tyskerne hadde enda en viktig grunn til å kjempe til det siste. På Vemork ved Rjukan var det en hemmelig fabrikk som produserte tungtvann. Dette var ett element i fascistenes avskyelige prosjekt om å lage en atombombe. Hitler hadde hele tiden et håp om å kunne produsere et slikt «supervåpen». Hadde han det i sitt arsenal, var han sikker på at han kunne endre krigens gang …

<…>

…For å utvide angrepet mot fiendens posisjoner i dybden, ble det opprettet en annen frontlinje. I den inngikk vår 83. divisjon som en del av 31. infanterikorps. På den venstre flanken var det to lette infanterikorps til, det 126. og det 127. De skulle utføre et angrep i dybden med utflankering av fiendens posisjoner.

Angrepet ble innledet tidlig om morgenen den 7. oktober med kraftig artilleribeskytning. I løpet av to og en halv time ble det skutt mer enn 100 000 granater og rakettkastergranater av alle kalibre mot de tyske posisjonene. Deretter gikk infanterister og stridsvogner til angrep i en sone på bare 9 kilometers bredde sør for Tsjaprvann. 131. korps var det første til å trenge igjennom forsvarslinjen og komme ut på et område der det kunne operere fritt. Situasjonen for 99. korps var mer komplisert. Her gjorde tyskerne voldsom motstand. Fra de overfylte sanitetsbataljonene ved frontlinjen fikk vi hele natten inn en rekke sårede. Man klarte bare å bryte gjennom fiendens linjer tidlig om morgenen etter er tungt og vanskelig stormangrep.

Under trusselen om å bli fullstendig omringet, begynte bergjegerne å trekke seg hurtig tilbake vestover. De forsøkte å innta posisjoner ved byen Luostari midt på Kolahalvøya. Den tyske krigsledelsen satte her inn sin 163. divisjon med uthvilte soldater. Men fienden klarte ikke å stanse angrepene fra 99. og 127. korps. 12. oktober ble Luostari befridd av sovjetiske styrker. Jeg minnes det røde flagget på flybasen her mens det samtidig foregikk kraftige kamper i nærheten av den. Etter krigen skulle denne flyplassen komme til å spille en ny og viktig rolle i historien. Her tjenestegjorde Jurij Gagarin mot slutten av 1950-tallet før han la ut på sin berømte reise i verdensrommet. Det var nettopp her i Luostari at han fikk tilbudet om å bli kosmonaut...

<…>

…Før kampene ble gjenopptatt, fulgte en diplomatisk pause. Vilkårene for at våre styrker kunne krysse grensen til Norge, krevde en spesiell avtale med de allierte. Nord-Atlanteren hadde alltid vært en spesiell interessesfære for Storbritannia. Engelskmennene hadde kjempet i Norge i 1940, men hadde lidd nederlag. Under krigen var den norske kongen Haakon VII og den norske regjeringen i eksil. Spørsmålet om Norges grenser etter krigen ble tema for harde forhandlinger mellom Stalin og Churchill i Moskva i midten av oktober 1944. Vår leder klarte å overbevise den britiske statsministeren om at han ikke hadde til hensikt å la Skandinavia inngå i hans innflytelsessfære. Det var derfor først den 18. oktober at Meretskov fikk klarsignal fra oven når det gjaldt å fortsette operasjonen.

I de dagene hadde jeg, selvsagt, ikke oversikten over hva som foregikk på det øverste politiske nivået. Men det stod klart at det snart ville bli vår tur til å rykke frem og til å seire! Den 18. oktober begynte 31. korps å gå mot Nikel. Hele veien fra Luostari og til vårt nye fremrykningspunkt ble vi vitne til den store katastrofen tyskerne led i nordområdene…

<…>

…På denne dagen, på den nordlige delen av Polarfronten, befridde våre styrker Tårnet og kom i kamp i utkanten av Kirkenes. Frigjøringen av Nord-Norge fra fascistene var begynt<…>

…Da Nikel hadde falt, viste det seg at tyskernes 19. bergjegerkorps var blitt delt i to. Restene av 6. bergjegerdivisjon trakk seg tilbake nordover mot Kirkenes. Restene av 2. bergjegerdivisjon og 163. divisjon trakk seg tilbake sørover fra Nikel til landsbyen Nautsi. Vår 83. divisjon fikk nye ordre. Vi skulle følge etter denne gruppen av fascister langs den østre bredden av grenseelva Patsojoki (Pasvikelva). På den norske siden av elven beveget 127. korps seg samtidig i samme retning…

<…>

…Petsamo-Kirkenes-operasjonen tok slutt, men krigen fortsatte. I november 1944 okkuperte fascistene fremdeles store deler av Sør-Norge. Der hadde tyskerne sterke infanterienheter og store fly- og marinebaser. I Nord-Atlanteren var det hver eneste dag kamper knyttet til Murmansk-konvoiene. Det var klart at Hitler ikke ville forsone seg med at viktige havner som Kirkenes og Liinahamari hadde gått tapt og at han aldri gav opp håpet om å gjenerobre dem...

<…>

…Det er ikke langt fra Nikel til norskegrensen. Men den korteste veien, over Svanvik, var ødelagt. Det ble derfor nødvendig å ta en omvei og gå mot nord. Norge begynte ved grensepunktet Storskog. Vi gikk utenom Jarfjord og ved Elvenes gikk vi over en vaklevoren pongtongbro. Bukta, som var 200-300 meter bred, minte mest om en elv med bratte, steinete bredder. Dette var jo egentlig utløpet av Patsojoki, på norsk Pasvikelva.

Området her var betydelig mer velkommende enn den polare tundraen. På den andre siden av den vakre fjorden gikk veien inn i en tykk barskog. I veikryssene stod det fremdeles ordentlige tyske skilt med gotisk skrift. Over dem hadde slaverne allerede rukket å sette opp sine egen skilt: «Gården-et-eller-annet», «Veien-til-et-eller-annet-sted». Av og til støtte vi på grupper med nordmenn i fiskejakker og gensere. Folk vinket vennlig til oss og noen ropte noe.

I løpet av okkupasjonsårene hadde lokalbefolkningen fått gjennomgå av tyskerne, og nå ble de sovjetiske frigjøringsstyrkene møtt med stor glede. I løpet av kampene her hadde nordmennene, uten frykt, fraktet våre sårede fra fronten og inn til sanitetsbataljonen og ført grupper av soldater gjennom fjellpassene. Fiskerne hadde også satt soldater over fjordene i sine motorbåter på tross av at de ble beskutt…

<…>

…Garnisonen vår ble forlagt i en feltleir mellom Hesseng og Bjørnevatn. I begynnelsen måtte vi bo i telt, og vi varmet oss ved bålene. Deretter begynte soldatene litt etter litt å bygge opp igjen de tyske lagrene og kasernene. Under hensyn til at det var svært vanskelig for nordmennene å finne husly, forbød ledelsen oss kategorisk å ta inn i de få uskadde husene som var i området.

…For min sanitetsgruppe så jeg meg ut en ødelagt tysk stabslastebil. Artilleristene hjalp oss med å avmontere den fra chassiset og slepte den til det stedet der den skulle stå. Der gjorde vi det vi kunne for å lappe på den sammen og male den, og vi satte i stand varmeapparatet. Mine anstrengelser var ikke forgjeves. Om vinteren klarte dette solide krigstrofeet å holde på varmen.

Til sist satte jeg opp et skilt med et rødt kors i en hvit sirkel på ytterveggen. Det tok ikke lang tid før den første, og litt uventede, reaksjonen kom. Etter en halv time kom det en ordonnans løpende: «Kamerat løytnant, en nordmann vil snakke med Dem. Han sier noe og peker på korset!» Det var ikke så lett for meg å skulle snakke med ham uten tolk til stede, men jeg sa: «Hvis han vil komme, så før ham hit.»

Etter et par minutter kom ordonnansen tilbake med en høy middelalders nordmann. Den venstre hånda hans var amatørmessig forbundet. Jeg kunne ikke ett ord norsk, og han snakket ikke russisk. Men det var lett å forstå at han ville at en russisk lege skulle se på såret. Jeg viste med hendene at det ville bli nødvendig å ta av forbindingen. Og at dette kunne gjøre ganske vondt. Nordmannen forstod meg og nikket til tegn på at det var greit. Under forbindingen så jeg at såret ikke bare var overfladisk, men at det var svært dypt. Det var kanskje et sår fra en bajonett og det gikk fra håndleddet til albueleddet. Men leddet var ikke skadet og fingrene og håndflaten kunne beveges. Såret grodde fint og det var ingen tegn på koldbrann. Etter å ha undersøkt ham, kommenterte jeg den «utenlandske» pasientens situasjon med ett tysk ord: «Gut!» Deretter renset jeg såret grundig og la på en ren forbinding som jeg bandt rundt halsen på en måte som skulle være behagelig for pasienten. Nordmannen bøyde seg, la den friske hånda på hjertet og takket meg: «Russerne – gode!»

I de første månedene etter befrielsen fungerte ikke det norske medisinske systemet i området. Fra våre militære lagre sendte vi store mengder medisiner, forbindingsmateriell og serum mot epidemier til Røde Kors-avdelingen her. I Kirkenes ble det åpnet et militært sykehus der også lokalbefolkningen kunne få nødvendig medisinsk hjelp.

Men nordmennene fortsatte å komme til min sanitetsgruppe. Jeg sendte ingen bort, selv om noen situasjoner var vanskelige for meg. Medisinsk behandling hadde alltid kostet penger i Norge, og mange ville gjerne gi meg noe for behandlingen, som et teppe eller et armbåndsur. Jeg takket diplomatisk nei til gavene og pekte på uniformen som for å vise at vi militære ikke hadde lov til å ta imot gaver. «Ikke, nein – i tjeneste.» Både min plikt som lege, og samvittigheten min, forbød meg å ta imot noe fra pasienter som levde i en situasjon der alt rundt dem var ødelagt og der de levde på sultegrensen…

<…>

Kong Haakon VII talte på radio og berømmet den innsatsen vårt land hadde gjort for frigjøringen av Finnmark fra fascismen. Han sa: «Vi har med beundring og begeistring fulgt Sovjetsamveldets heroiske og seierrike kamp mot vår felles fiende. Det er enhver nordmanns plikt å yte våre sovjet-russiske allierte den størst mulige støtte.»

Gode og varme ord! Og jeg kan bekrefte at slik var det også i virkeligheten. Slike ting glemmer man ikke, selv etter noen-og-seksti år!

Jeg har et svært godt inntrykk av nordmennene. Det er et reservert og sterkt folk som ikke senket hodet for fascistene. Og som et minne om det finner vi i dag i Kirkenes Russemonumentet - et minnesmerke over de russiske frigjøringsstyrkene...

<…>

Seiersdagen (9. mai) var jeg i Kirkenes. For nordmennene var dette en dobbel fest ettersom dagen falt samen med den totale frigjøringen av Norge. Den siste tyske garnisonen i Oslo kapitulerte 8. mai 1945. Over alt var det flagg, både sovjetiske og norske. Skipene på reiden var pyntet med mangefargede vimpler. I luften var det raketter, og det ble skutt seierssalutt med grovkalibrede mitraljøser. Fiskerne lyste også opp båtene sine og slo på sirenene.

I garnisonen fortsatte salutten hele natten. Alle sendte opp det de hadde for hånden. Jeg skjøt også flere ganger med min signalpistol. Deretter sang og danset vi til trekkspillmusikk: «Hurra! Seier! Krigen er slutt!!» Den dagen lot jeg meg, for første gang, overtale til å sette frem for seierherrenes nåde en tiliters feltflaske med ren sprit som var tatt som krigsbytte...