Russland – NATO

1. Russlands bestrebelser for å styrke europeisk sikkerhet

Slutten på den kalde krigen bød på enestående muligheter for å overvinne Europas splittelse. Det var Russland som kom med det avgjørende bidraget til eliminering av materiellarven fra konfrontasjonsepoken. Den Sovjetiske Styrkegruppe i Tyskland (rundt 5 000 stridsvogner, inntil 10 000 pansrede kjøretøyer, ca. 1 500 helikoptre og fly og over 330 000 soldater),  Den Nordlige Styrkegruppe i Polen (20 utskytningsramper for taktiske raketter, 599 stridsvogner, 485 infanteristormpanservogner, 390 artilleriskyts, 202 fly, 114 helikoptre, 56 000 soldater),  Den Sentrale Styrkegruppe i Tsjekkoslovakia (72 000 soldater), Den Nord-Vestlige Styrkegruppe i Baltikum (250 000 soldater) og Den Sørlige Styrkegruppe i Budapest (rundt 100 000 soldater) ble oppløst i perioden 1991-1994.

Tilbaketrekkingen av utenlandske styrker fra land i Øst-Europa ble en viktig faktor i styrkingen av sikkerheten i Europa og ikke de alliertes militære oppbygging, slik NATO gjør det for tiden.

Den politiske ledelsen i vestlige land satset på en lukket arkitektur – en gradvis utvidelse av NATO østover på bekostning av utviklingen og styrkingen av alleuropeiske institusjoner, først og fremst OSSE. Dette resulterte i at skillelinjene i Europa ikke bare ble værende, men de ble dypere og forskjøv seg østover.

Et nytt forsøk fra russisk side på å bli kvitt arven fra den kalde krigen ble gjort i juni 2008 da Russland foreslo at man i felleskap skulle utarbeide Avtalen om europeisk sikkerhet og opprette et felles militærpolitisk sikkerhetsrom i den euroatlantiske regionen for alle stater, uavhengig av deres medlemskap i militærpolitiske allianser. Formålet med avtalen var å gjøre prinsippet om sikkerhetens udelelighet, som mange ganger ble bekreftet på forskjellige nivå og innenfor forskjellige formater, juridisk bindende slik at ingen kunne styrke sin sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet. Den russiske part utarbeidet et utkast til avtalen og sendte det til statsoverhoder og ledere for internasjonale organisasjoner, herunder NATO og EU. Samtidig ble det understreket at vi var åpne for forslag som gjaldt selve essensen i spørsmålet. Dessverre viste vestlige partnere at de ikke var klare til en saklig diskusjon av vårt forslag.

2. Den Russiske Føderasjons forsvarsutgifter

Det totale forsvarsbudsjettet til NATOs medlemsland utgjør, ifølge ekspertvurderinger, over 1 023 trillioner dollar (hvorav 735 milliarder dollar utgjør USAs andel).   Russlands forsvarsutgifter utgjør nesten 1/17 av dette og ligger kun på 40. plass i verden når det gjelder forholdet mellom forsvarsutgifter og grensens lengde.

På bakgrunn av NATOs forberedelser avstår Russland fra å delta i våpenkappløpet. Det er budsjettposten ”nasjonalt forsvar” som i de kommende årene vil utgjøre den største budsjettbesparelsen. Forsvarsutgiftene utgjorde 2,7 % av BNP i 2011 og 4,7% i 2016. Fra 2017 vil de bli redusert til 3,3% og i 2019 vil de ligge på 2,8%.

Det må tas hensyn til at en viss økning i forsvarsutgiftene til Russland inntil nylig har vært betinget av behovet for å kompensere reduksjonen i finansieringen av de væpnede styrker gjennom 90-tallet, utskifting av materiell som for lengst var foreldet samt heve den økonomiske støtten opp på et nødvendig nivå for å løse soldatenes sosiale spørsmål.

3. NATOs handlinger

Ifølge russiske arkiver ble det gitt lovnader om å avstå fra en utvidelse av NATO, noe som også støttes av forskningen til utenlandske historikere. I enkelte tilfeller ble slike lovnader gitt i det offentlige rom, men i dag foretrekker NATO å se bort fra det. For eksempel ble det under utarbeidelsen av avtalen om det endelige oppgjøret med hensyn til Tyskland gitt forsikringer fra lederne i NATOs medlemsland til Sovjetunionens ledelse om at de ikke hadde noen ekspansjonsplaner østover. Dokumentasjonsbevis på denne forsikringen gitt av vestlige ledere, finner man i opptakene av samtalene mellom Mikhail Gorbatsjov og USAs utenriksminister James Baker av 9. februar 1990 og forbundskansler Helmut Kohl og Frankrikes president Francois Mitterrand av 6. mai 1991. Opptakene ble frigitt i mai 2006.

I mange år har man overbevist Russland om at tilslutningen av land i Sentral- og Øst-Europa til NATO ville bedre forholdet til Moskva, frigjøre dem fra fobien om den tunge historiske arven og være med på å skape et «belte» med russiskvennlige land i NATO. Disse forsikringene viste seg   behovet for et særskilt beskyttelse fobieng Øst-Europa vil bedre forholdet til Moskva t  avholdes i Sentral- og Nord-Norge samtå være en myte. Tvert imot, ideen om behovet for en særskilt beskyttelse utgjør nå kjernen i disse landenes sikkerhetspolitikk. Utvidelsen av NATO bare forverret bare ytterligere frontlinjestat-syndromet og banet vei for et nytt jernteppe for Vesten.

NATOs ledelse besluttet i 2017 å sende fire forsterkede taktiske bataljoner til Baltikum og Polen samt utplassere og holde panserbrigade av amerikanske hæren i noen land i Øst-Europa.

For å utstyre sine nasjonale kontingenter har USA siden 2015 opprettet og fylt på fremskutte militærlagre i land i Øst-Europa og Baltikum. I finansåret 2017 har Pentagon planer om å øke utgiftene til militær virksomhet i Europa fra 790 millioner dollar til 3,4 milliarder dollar for å «avskrekke» Russland.

NATO-landene har økt sin etterretningsvirksomhet langs Russlands grenser. I løpet av 10 år har det totale antallet oppdrag gjennomført av rekognoseringsfly ved Russlands grenser økt med nesten tre ganger og sørvest i Russland med åtte ganger. Her er noen eksempler til sammenligning: på 90-tallet lå antallet oppdrag på 107, på 2000-tallet var dette tallet 298 og i 2016 har man kommet til 852. Russland var nødt til å øke antallet jagerflyoppdrag for å hindre krenkelse av det russiske luftrommet i Baltikum, over Svartehavet og Arktis, men kun med 61 %.

Intensiteten i den sjømilitære etterretningen nær russisk territorialfarvann har økt med 1,5 ganger. NATO har også doblet antallet  militære øvelser, hvorav de fleste er av anti-russisk karakter.

Spørsmålet om aktiviteten til Russlands og NATO-landenes militære luftfartkrever en særskilt behandling. Den åpenbare listigheten fra alliansens side gjelder bråket om den påståtte risikoen for sivil luftfart som russiske militære flygninger med «avslåtte transpondere» nær NATOs grenser utgjør.

Russiske fly gjennomfører sine flygninger i streng overensstemmelse med internasjonale regler for bruk av luftrommet – over åpent hav og uten å entre luftrommet og krenke andre lands grenser. Dette kan bekreftes av data av objektivkontroll i hvert konkret tilfelle.

På møtet i Russland-NATO rådet den 13. juli 2016 fremmet russiske representanter et forslag om gjensidige forpliktelser til å bruke transpondere i militær luftfart i Baltikum. For å diskutere praktiske tiltak i forbindelse med gjennomføringen av russiske initiativer for å sikre sikkerheten i den baltiske regionen, kunngjorde Russlands forsvarsministerium at de har intensjoner om å avholde bilaterale konsultasjoner i Moskva med representanter for forsvarsdepartementene i Latvia, Litauen, Estland, Polen, Sverige og Finland. Merkelig nok var reaksjonen på det russiske forslaget negativ.

Uttalelsene fra NATOs ledelse om økt aktivitet i det russiske luftforsvaret i Baltikum er et eksempel på faktaforvrenging. Disse tiltakene ble ikke gjennomført som et initiativ fra Russland, men som et svar på NATO-landenes økte militære tilstedeværelse og aktivitet langs våre grenser.

Gitt det faktum at NATOs militære flyaktivitet ved den russiske grensen er ikke sammenlignbar med flyintensiteten til Russlands langtrekkende flystyrker, får man et inntrykk av at påståtte tilfeller av brudd på regler fra det russiske luftforsvarets side blåses ut av dimensjoner i Vesten for å avlede verdenssamfunnets oppmerksomhet fra NATO-landenes oppbygning av styrker og luftangrepsmateriell nær vårt lands grense.

Det var jo NATO selv som uten noe som helst grunnlag gikk inn for en betydelig økning (4 ganger) av sin luftpatruljeringsmisjon i de baltiske landene. Siden 2014 har også flyintensiteten til USAs og NATO-landenes rekognoseringsstyrker over landområder til de baltiske land og havområdene i Østersjøen og Barentshavet, økt betydelig. Antallet oppdrag ligger på 8-12 i uken. Oppdragenes flyrute ligger i den umiddelbare nærheten av Russlands grenser.

Strategiske overvåkningsfly av typen RC-135 fra U.S. Air Force er nesten daglig ute på flyoppdrag.

I 2016 krenket fly fra NATO-landene Sveriges luftrom hele 11 ganger, men vi har ikke hørt noen protester fra dette landet.  

Amerikanske skip utstyrt med antirakett-raketter, krysserraketter og Tomahawk kryssermissiler med mellomlang rekkevidde dukker opp 30 nautiske mil fra Kaliningrad. Som en del av øvelsen kan man se hele spekteret av NATOs skip i Odessa havn og kun 7-10 minutters flytid unna Sankt-Petersburg har de nyeste NATO-jagerflyene sin base.

I 2001 trakk USA seg ensidig ut av AMB-avtalen (Anti-Ballistic Missile Treaty)som var en bærebjelke i hele det internasjonale sikkerhetssystemet.

USAs rakettforsvarssystem i Europa er satt til å være i grunnleggende operativt beredskap. Systemets elementer blir også installert i Japan og Sør-Korea. Allsidigheten til den vertikale utskytingsrampen MK-41 gjør det mulig, etter en mindre tilpasning, å legge inn krysserraketter i det skjulte. Antallet slike raketter ved våre grenser kan være mellom 150 til 300 med en rekkevidde på opp til 2400 kilometer. Tiden som rakettene bruker på å nå Russlands vestlige grense, ligger på under 10 minutter.

23. desember 2016 signerte president Barack Obama National Defense Authorization Act for finansåret 2017, et dokument som inneholder et omfattende kapittel om rakettskjold. Mens det amerikanske rakettskjoldets tidligere oppgave var å avverge «begrensede angrep» mot USA, skal det nå sørge for et «effektivt, pålitelig forsvar i dybden» mot rakettangrep. Dermed har historier om «den kjernefysiske trusselen fra Iran og Nord-Korea» som vi ble fortalt i lang tid og som begrunnet behovet for utplassering av antirakett-raketter, blitt glemt, og Washingtons planer er i realiteten rettet mot å bryte atomparitet med Russland for å oppnå ensidige fordeler i den strategiske sfæren.

I motsetning til USA utplasserer ikke Russland elementer av sitt kjernefysiske potensiale utenfor landets territorium, mens amerikanske ikke-strategiske atomvåpen er basert i fem europeiske land som selv ikke har atomvåpen.  Russland besitter heller ikke et omfattende nettverk av militære baser i ulike deler av verden og bestreber ikke selv på å inneha "garantert militær overlegenhet".

Russland vil måtte styrke stridspotensialet til sine strategiske atomstyrker først og fremst med rakettsystemer som garantert kan overvinne det eksisterende og fremtidige rakettskjoldsystemet.

NATOs bombing av Jugoslavia i 1999, invasjonen av Irak i 2003 under det falske påskuddet om leting etter atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen, oppmuntringen av Georgias militære eventyrpolitikk i 2008, angrepet mot Libya i 2011 og støtten til russofober og nasjonalister i Ukraina - alt dette ble et slag mot stabiliteten til hele det internasjonale systemet.

4. Norge

Norge ligger på 2. plass (etter USA) i verden når det gjelder militære utgifter per capita.

Militærbudsjettet for 2017 utgjør 51,2 milliarder kroner (6 milliarder dollar). I løpet av de neste 20 årene vil forsvarsbudsjettet få en ekstrabevilgning på 180 milliarder kroner (21,2 milliarder dollar).

I de nærmeste årene planlegger Norge bl.a. å kjøpe 52 F-35 jagerfly, erstatte seks patruljefly av typen Orion P-3 C/N med fem P-8 Poseidon-fly og seks ubåter av Ulaklassen med fire ubåter av en ny generasjon.

Styrkingen av overvåkningsmulighetene over og under vann samt i luften får mye oppmerksomhet. I 2016 ble det norske Sjøforsvaret styrket med et nytt overvåkningsskip «Marjata» med base i Kirkenes. Forgjengerne hadde offisiell status som forskningsskip. Det nye skipet fikk installert moderne etterretningsutstyr i USA, og skal først og fremst brukes til kontinuerlig overvåkning av den russiske Nordflåtens aktiviteter. Forskningsskipet «Eger» (forrige generasjons «Marjata») vil, etter en oppgradering, utføre lignende oppgaver fra 2017.

Som en del av bataljonen i Sør-Varanger er det planlagt å opprette et etterretningskompani bestående av opptil 150 personer.

Under NATO-toppmøtet i Warszawa forpliktet Norge seg til å sende 200 soldater på rotasjonsbasis til NATOs forsterkede taktiske bataljon som vil bli ledet av Tyskland og stasjonert i Litauen

I 2017 vil ca. 330 amerikanske marinesoldater bli utstasjonert på rotasjonsbasis i Norge (på Værnes, i nærheten av Trondheim). Selv under den kalde krigen fulgte Norge de selvpålagte restriksjonene om å ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium. F. eks. i 1952 nektet Norge å stasjonere ca. 75 amerikanske fly på sitt territorium.

I 2016 avsluttet Storbritannias forsvarsdepartement oppgraderingen av gamle og byggingen av nye bygninger på Bardufoss flystasjon (Troms, Nord-Norge) hvor britiske styrker vil få kamptrening under arktiske forhold. Bardufoss flystasjon har fått helikopterdekk, hangarer, administrasjonsbygg, servicebygg, mannskapsmesse og kaserner (med plass for opptil 250 personer).

            En gruppe spesialister fra Forsvarets forskningsinstitutt og amerikanske Missile Defence Agency forbereder analysen om Norges eventuelle bidrag til NATOs ballistiske missilforsvar. Norge deltar i det USA-ledede Forumet om sjøbasert rakettskjold (MTMDF-forumet, Maritime Theater Missile Defense Forum) og USAs øvelser som gjennomføres innenfor denne rammen. Fem norske fregatter utstyrt med stridssystemet Aegis, kan bli brukt som en del av rakettforsvarssystemet.

Det ble kunngjort at innen 2020 skal det bygges en ny radar innenfor rammen av modernisering av eksisterende radarsystemet Globus II i Vardø, som ifølge eksperter er i stand til å utføre oppgaver til fordel for det amerikanske rakettskjoldet.

Planene om regelmessige anløp av amerikanske atomubåter i nord er under behandling.

Hyppigheten av øvelser i Norge med deltakelse fra NATO-styrker har økt (se egen tabell).

I tråd med NATOs planer ble det, i fredstid i Norge, opprettet et system med forhåndslagring av tunge våpen, militært materiell, ammunisjon, reservedeler, drivstoff og smøremidler samt mat.

Også tilstedeværelsen av norske krigsskip i Barentshavet skal økes. Luftforsvaret planlegger å øke operasjonstiden betydelig for patruljefly.

Norske militære trener bl.a. «syriske grupper» i Jordan og jobber i Georgia. Man vurderer å sende militære instruktører til Ukraina for å trene ukrainske soldater.

Samarbeidet mellom Den Russiske Føderasjons forsvarsministerium og Kongeriket Norges forsvarsdepartement ble innstilt f.o.m. 1. mai 2014 etter initiativ fra den norske parten. Samtidig har det norske forsvarsdepartementet avstått fra gjennomføringen av de allerede eksisterende felles arbeidsplanene da man anså gjennomføringen av allslags bilaterale aktiviteter med Den Russiske Føderasjon som ikke hensiktsmessig. Samtidig uttrykte den norske parten villighet til å fortsette samarbeidet innen søk og redning mellom kystvaktene. I tillegg har Norge vist interesse for å opprettholde den direkte linjen mellom Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan og Nordflåten i Severomorsk.

Praksisen med årlige konsultasjoner i forbindelse med gjennomføringen av Avtalen mellom regjeringen i Kongeriket Norge og regjeringen i Sovjetunionen om forebygging av sjøulykker utenfor territorialfarvannet av 1990 er videreført (15. runde fant sted i Oslo 30. november – 1. desember 2016, neste konsultasjonsrunde vil bli avholdt i Russland i 2017) fortsettes.

Samarbeidet mellom Grensevakten og Russlands FSB videreføres.

5. Hvordan krisen i Ukraina påvirker samarbeidet mellom NATO og Den Russiske Føderasjon

Hendelsene i Ukraina ble brukt av alliansen til å rettferdiggjøre at NATO har gått tilbake til sin opprinnelige funksjon som er å beskytte mot trusler fra øst. Det var jo nettopp NATO som 1. april 2014 besluttet å innstille det praktiske samarbeidet og de facto legge ned arbeidet til Nato-Russland-rådet. Vi har hele tiden vært for at Russland-Nato rådet skulle være et genuint ”allværsforum” for politisk dialog og spørsmål uavhengig av omstendigheter, herunder de spørsmål som vi har forskjellig oppfatning om.

I februar 2014 skjedde et statskupp i Kiev. Dette statskuppet ble gjennomført med støtte fra radikale nasjonalistiske elementer og var aktivt støttet av USA og andre NATO- og EU-land. Avtalen som ble underskrevet med aktiv deltakelse fra vestlige land, og som ble inngått mellom de legitime (på det tidspunktet) myndighetene og opposisjonen, har blitt overtrådt. All annerledes tenkemåte ble undertrykt med tvang, noe som førte til en væpnet konfrontasjon i Øst-Ukraina.

Krim-befolkningens avgjørelse om å avholde en folkeavstemning og vende tilbake til Russland er ikke en konsekvens av den mytiske «russiske aggresjonen», men av statskuppet i Ukraina, beslutninger om å begrense bruken av det russiske språket som ble fattet av Ukrainas parlament med tvilsom legitimitet, appellen til nasjonalistiske krefter om å endre Krims autonome status, sending av væpnede grupper til dette området, så vel som den generelt dystre situasjonen i Ukraina. Istedenfor å bebreide Russland for manglende oppfyllelse av Minsk-avtalene, som vi ikke engang er part i, burde vestlige land få ukrainske myndigheter, som åpenbart ikke er interessert i en fredelig løsning på konflikten i Donbass, til å oppfylle dem.

Beskyldningene fra NATOs ledere om påstått russisk aggresjon sørøst i Ukraina fremstår som ubegrunnede og grunnløse. Offisielt ble det ikke lagt frem noen bevis som understøtter disse påstandene. Videre ble det ikke konstatert verken konsentrasjon av styrker ved den russisk-ukrainske grensen eller uanmeldt militær aktivitet innenfor rammene av de gjeldende virkemidlene for tillitsbyggende tiltak på kontinentet (inspeksjoner under Wien-dokumentet, flyobservasjoner under Avtalen om det åpne luftrom /OS). Det er på sin plass å nevne at Russland tok imot 28 grupper av observatører i 2016 og gjennomførte 41 observasjonsflyginger over territoriet til partene i Avtalen om det åpne luftrom. I 2017 vil Russland ta imot 34 grupper av observatører og gjennomføre 42 observasjonsoppdrag.

Samtidig finnes det mange eksempler på at handlingene til myndighetene i Kiev, ifølge respekterte internasjonale organisasjoner, strider mot folkeretten. Men de har ikke fått den nødvendig vurdering hos NATO og EU.

6. Tapte muligheter

Nåværende negative tendenser er ikke et valg som Russland har gjort. Vi er fremdeles overbevist om at det ikke finnes et reelt alternativ til et gjensidig fordelaktig og bredt paneuropeisk samarbeid basert på likeverdighet, pragmatisme og hensyntagen til hverandres interesser. Russland er ikke interessert i en konfrontasjon eller en utglidning mot en ny kald krig. 

NATOs brudd på det praktiske samarbeidet med Russland bidrar ikke til nøytralisering av trusler og utfordringer som er felles for medlemmene av Russland-Nato Rådet.

Nedleggelse av arbeidet til «Afghan Helicopter Maintenance Trust Fund Project» og «Project to train counter-narcotics personnel in Afghanistan, Pakistan and Central Asia» svekker potensialet til afghanske sikkerhetsstrukturer, bremser Afghanistans konsolidering og utvikling.

At NATO har avbrudd datautveksling innenfor rammene av prosjektet om luftromskontroll (for å forebygge terrortrusler fra luften og samarbeid ved tekniske feil og ekstraordinære situasjoner), reduserer flysikkerheten betraktelig.

Hvem kommer til å tjene på at NATO har stoppet prosjektet om utvikling av metoder for fjernsporing av sprengstoff på transportkjøretøy og deres bærere ved store arrangementer (Standex-prosjektet)?

Ikke noen informasjonsutveksling om terrortrusler fra Midtøsten og Nord-Afrika utgjør enda en tapt mulighet.

I den moderne verden, der de fleste utfordringer og trusler er av grenseoverskridende karakter, kan man effektivt motvirke dem bare gjennom felles innsats.

* * *

Følgelig vitner alt om kraftig økning i NATO-landenes militæraktivitet ved Russlands grenser. Slike handlinger blir etterfulgt av provoserende uttalelser fra NATOs ledelse og en rekke NATO-land om behovet for å «avskrekke» Russland samt aggressiv propagandakampanje.

NATOs militære forberedelser i grenseområdene mot Russland, herunder i Norge, som Russland aldri har utgjort eller utgjør en trussel mot, stadig utplassering av USAs tunge våpen og ekstra styrker på rotasjonsbasis i en rekke land i Øst-Europa og Baltikum, provoserer til anspenthet og undergraver den eksisterende maktbalansen i Europa.