Om Krims gjenforening med Russland

16. mars 2014 stemte innbyggerne på Krim, i en folkeavstemning, for en gjenforening med sitt historiske fedreland - Russland (96,57% stemte for). På denne måten satte de sin rett til selvbestemmelse ut i livet.

Innbyggernes deltakelse i folkeavstemningen var frivillig og fri. Det var 151 valgobservatører fra 23 land og 1240 observatører fra ulike organisasjoner på Krim som fulgte folkeavstemningen. 623 journalister fra 169 ulike massemedier rapporterte fra folkeavstemningen.

17. mars 2014 fattet Det Øverste Sovjet i Republikken Krim en beslutning om å erklære Krim for en uavhengig og suveren stat med navnet Republikken Krim samt å gi byen Sevastopol en spesiell status. 18. mars 2014 inngikk Republikken Krim en internasjonal avtale med Russland om at republikken går inn i Den russiske føderasjon.

Den historiske begrunnelsen for gjenforeningen mellom Krim og Russland

I løpet av de mer enn 20 årene Krim var en del av Ukraina, klarte ikke Krims folk å gjennomføre sin rett til selvbestemmelse innenfor rammene av denne staten.

I januar 1991 ble det i Krim-oblast gjennomført en folkeavstemning. Resultatet av denne ble at Det Øverste Sovjet i Ukraina vedtok loven «Om gjenopprettelsen av Krim Autonome Sovjetiske Sosialistiske Republikk (Krim ASSR)». Fire måneder senere, den 19. juni, ble omtalen av den gjenopprettede autonomien tatt inn i Den ukrainske SSRs grunnlov av 1978. I september 1991 vedtok Det Øverste Sovjet på Krim «Deklarasjonen om statlig suverenitet».

Da det ble besluttet at Ukraina skulle tre ut av Sovjetunionen, ble paragraf 3 i loven «Om hvorledes spørsmålet skal løses dersom en sovjetrepublikk trer ut av Sovjetunionen» overtrådt. Ifølge denne loven skulle det gjennomføres en egen folkeavstemning i Krim ASSR om hvorvidt republikken ønsket å fortsette å være en del av SSSR eller om den ville bli en del av den republikken som trådte ut, nemlig Den ukrainske SSR.

I 1992 ble det vedtatt en grunnlov for Krim, og det ble opprettet et eget presidentembete. 20. mai 1994 ble det vedtatt en lov for republikken Krim - «Om gjenopprettelsen av det grunnlovsmessige grunnlaget for Republikken Krims statsordning».

Men 21. september 1994 gav Verkhovnaya Rada (parlamentet) i Ukraina Republikken Krim det nye navnet Den autonome republikken Krim (ARK) og i 1995 ble det, ved et vedtak fattet av Verkhovnaya Rada og presidenten i Ukraina og uten at Krims folk hadde sagt seg enig i det, besluttet å oppheve Krims grunnlov samt at stillingen som president ble avskaffet.

21. februar 2014 ble det undertegnet en avtale mellom presidenten i Ukraina, Vladimir Janukovitsj, og de ledende opposisjonelle i landet. Avtalen ble bevitnet og undertegnet av utenriksministrene fra Tyskland, Polen samt ekspedisjonssjefen fra Frankrikes utenriksministerium. Men allerede neste morgen ble den «trampet i stykker». Ukrainas legitimt valgte president ble fjernet fra sin stilling som et resultat av maktbruk på «majdan» og av beslutning fattet av Ukrainas Verkhovnaya Rada som var i strid med grunnlovens bestemmelse om impeachment til presidenten. Krim stod i alvorlig fare for å bli erobret av ekstremister. D.Jarosj som var leder for ekstremistiske «Høyre sektor» sa i de dagene at russerne på Krim aldri ville bli ukrainere. Enten måtte de tilintetgjøres eller jages ut av Krim.

Det folkerettslige grunnlaget for gjenforeningen av Krim med Russland

Russlands handlinger på Krim er i full overenstemmelse med folkerettens bestemmelser.

Et folks rett til selvbestemmelse er nedfelt i paragraf 1 i FN-charteret, og bekreftet i paragraf 1 i Pakten av 1966 om sivile og politiske rettigheter, i paragraf 1 i Pakten av 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og også i Deklarasjonen av 1970 om folkerettens prinsipper når det gjelder vennskapelige forbindelser og samarbeid mellom stater i overensstemmelse med FN-charteret. I deklarasjonen blir også spørsmål om forholdet mellom retten til selvbestemmelse og staters territorielle enhet, regulert. Dette er et annet viktig prinsipp i folkeretten.

Erklæringen om at prinsippet om en stats territorielle enhet utelukker rettigheten til selvbestemmelse i form av atskillelse blir ikke bekreftet av praksis. Som kjent var det i 1945 55 medlemmer i FN. I dag er tallet 193. De fleste av disse landene er blitt dannet gjennom at de har satt retten til selvbestemmelse ut i livet. Et av de seneste eksemplene er opprettelsen av Sør-Sudan.

Iverksettelse av retten til atskillelse kan skje i tre tilfeller: i en koloni-kontekst, dersom landet utsettes for okkupasjon fra en fremmed makts side og i «svært ekstreme situasjoner». Imidlertid er det i praksis slik at denne bestemmelsen tolkes bredere. I 1991 vedtok for eksempel EU styrende prinsipper for godkjennelse av nye stater i Øst-Europa og Sovjetunionen. I disse prinsippene er det en henvisning til folkenes rett til selvbestemmelse som grunnlag for å anerkjenne disse statene. Det ble her ikke sagt noe om eksisterende ekstreme forhold eller nødvendigheten av å overholde noen som helst grunnlovsmessige prosedyrer. Som et resultat av disse prinsippene, ble Ukraina anerkjent som stat av landene i EU.

Samtidig skjedde Krims atskillelse fra Ukraina og dets opptak i Russland nettopp i en ekstrem situasjon der det ikke var mulig å gjennomføre retten til selvbestemmelse innenfor rammene av Ukraina.

I overensstemmelse med erklæringen fra Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa av 1975 (KSSE) forbyr prinsippet om grensers ukrenkelighet grensekrenkning samt overtakelse og usurpasjon av deler eller hele territoriet til et land som har undertegnet erklæringen. Men gjennomføringen av selvbestemmelse ved atskillelse er en naturlig og lovmessig prosess som, på en juridisk korrekt måte, endrer grensene og territoriet til eksisterende stater og som derfor ikke kan kalles for «bemektigelse» eller «usurpasjon». En slik tolkning av dette prinsippet ble bekreftet gjennom praksisen med opprettelse av nye stater på Sovjetunionens territorium, i Jugoslavia og i andre land i Øst-Europa.

Russland krenket ikke Memorandum av 1994 om sikkerhetsgarantier i forbindelse med at Ukraina gikk med i Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen. Dette er ikke en internasjonal avtale og pålegger ikke statene ytterligere juridiske forpliktelser i tillegg til de de allerede hadde ved undertegnelsen av memorandumet. Memorandumet pålegger ikke Russland forpliktelser til å sørge for at Krim forblir en del av Ukraina. Samtidig med Memorandumet av 1994 ble det i Budapest vedtatt en gjensidig erklæring mellom lederne for Russland, Storbritannia, USA og Ukraina der, blant annet, viktigheten av forpliktelsene innenfor rammene av OSSE ble bekreftet, forpliktelser som skulle sørge for at man motarbeidet fremveksten av aggressiv nasjonalisme og chauvinisme. Dominansen av slike tendenser var nettopp det som førte til at Krim trådte ut av Ukraina.

Med sine handlinger overtrådte makthaverne i Kiev grovt paragraf 11 i Avtalen om vennskap, samarbeid og partnerskap mellom Den russiske føderasjon og Ukraina av 1997. Denne avtalen forutsetter at partene «på sitt eget territorium iverksetter tiltak, herunder vedtakelse av nødvendige lover, for å avverge og stanse alle typer handlinger som kan ses på som oppfordring til bruk av vold mot enkeltindivider eller grupper av mennesker og som er basert på nasjonalitetsmessig, rasemessig, etnisk eller religiøs intoleranse». Ved å ha brutt disse bestemmelsene i Avtalen trekker makthaverne i Kiev sin rett til å henvise til de russiske forpliktelsene i avtalen i tvil.

Russland overholder strengt sine forpliktelser når det gjelder å respektere Ukrainas suverenitet, noe man ikke kan si om andre staters handlinger. Under opptøyer i Kiev hadde EU og USA flere ganger truet med sanksjoner overfor lovlig ledelse av Ukraina. Vestlige emissærer var nesten hele tiden på vakt på «majdan». USA og EU anerkjente som legitime partnere ledere som ble oppnevnt på torget i strid med alle grunnlovsmessige prosedyrer og ikke den lovlig valgte statslederen.

Kan man trekke paralleller mellom Kosovo og Krim?

Det er typisk at land som erklærte Krims atskillelse fra Ukraina for lovstridig, sa det motsatte om Kosovo.

Da Kosovo gikk ut, hadde Serbia legitime, fritt valgte maktorganer og var rede til å gå i forhandlinger med provinsen for å gi den utstrakte fullmakter og en spesiell status. Kosovarenes rett til selvbestemmelse innenfor landets grenser i det øyeblikk de erklærte seg uavhengige var på ingen måte begrenset. Det samme kan man ikke si om Krim. I løpet av 20 år ble Krims status innenfor Ukraina snevret betydelig inn, blant annet ved at Krims grunnlov ble opphevet.

Kosovos uavhengighetserklæring ble vedtatt av De midlertidige uavhengighetsinstitusjonene i Kosovo uten hensyntagen til hele befolkningens mening. Den serbiske befolkningen i Kosovo hadde i praksis ingen mulighet til å uttale seg i dette spørsmålet og erklærte seg derfor i sin tur uavhengig av Kosovo. Beslutningen om Krims uavhengighet ble fattet etter en allmenn folkeavstemning der internasjonale observatører var til stede.

Russland blandet seg ikke inn og forsøkte ikke å påvirke den frie viljesytringen til befolkningen på Krim. Uansett utfallet av folkeavstemningen ville Russland ha godtatt det. På denne bakgrunn er historien om Kosovos uavhengighet et godt eksempel. De vestlige landene hadde i mange år ført en politikk som gikk ut på å støtte opp under separatismen blant den kosovoalbanske befolkningen. Dette ble fulgt av «humanitær» bombing av Beograd samt av at disse vestlige landene foretok grove brudd på folkerettens bestemmelser.

Da Kosovo erklærte seg uavhengig, var det ca. 14 000 soldater fra 34 land innenfor rammene av NATO-misjonen i landet. Russiske soldater befant seg helt lovlig på Krim, i overensstemmelse med Avtalen mellom Den russiske føderasjon og Ukraina om den russiske Svartehavsflåtens tilstedeværelse på ukrainsk territorium av 21. april 2010. Russland brøt ikke denne Avtalen og økte ikke taket på det antall soldater som var avtalt i Avtalen mellom Den russiske føderasjon og Ukraina om spesifikasjonene for delingen av Svartehavsflåten av 1997. De russiske soldatene blandet seg ikke inn i gjennomføringen av folkeavstemningen, noe tallrike utenlandske observatører vitnet om.